Alle gledet seg over at Loenga bro ble revet i 1996 da Ekebergtunnelen var etablert. Området ble forvandlet fra en trafikkmaskin av betong og asfalt til grønt gress og friareal. Fortsatt lå støyvollen med støyskjermen på toppen der, som et monument over trafikkinfernoet som er blitt borte. Men området hvor veien lå er fortsatt eiendommen til Statens Vegvesen, i likhet med Bispegata. Slikt kan få konsekvenser.
I reguleringsplanen for Bjørvika fra 2004 er området regulert til friareal. Vestre strete skal føres over jernbaneskjæringen Klypen. Det samme gjelder Clemensallmenningen som den krysser. På illustrasjonen til reguleringsplanen er Klypen overbygget og lagt i kulvert, med et sammenhengende grøntbelte. Det samme er tilfellet i forslaget til nytt Kulturhistorisk museum, der det i området i tillegg til Vestre strete også er lagt opp til visualisering av bybebyggelsen.
I dag er mesteparten av området mellom Clemensparken og Bispegata langt fra en grønn park. Bak et nettinggjerde er utstyrs- og materiallager for entreprenøren som hadde ansvaret for utbedringen av Jernbanetorget og nå arbeider med Østre Tangent. Riksantikvaren ble søkt om å få disponere arealet alt i 2006, og det er nå gitt tillatelse til slik bruk fram til høsten 2010. Bakgrunnen er at lagerplassen har stor samfunnsmessig betydning og at det ikke går ut over de middelalderske kulturlagene i bakken.
Interesseforeningen synes det er sterkt beklagelig at området skal forslummes, ikke bare ved nedgroing av treruinparken og omgivelsene rundt denne og ved parkering på grøntarealer, men også ved at det brukes som byggeplasslager.
Reguleringsplanen av 2004 ga grunn til optimisme med sin vekt på utvidelse av Middelalderparken på Sørenga. Men reguleringsplanen gir bare retningslinjer og rammer for videre utvikling av området. Og dessuten ligger enkelte deler, som Oslogate, Oslo torg og områdene øst for dette utenfor planområdet. Her pågår nå en dragkamp om gjennomgangstrafikk og bruken av områdene (se egen artikkel om om Oslo torg og Hallvardskirkegården).
To faktorer er vel så viktige som planene. Den ene er eiendomsforholdene i denne delen av Gamlebyen. Statens Vegvesen eier fortsatt området hvor Loenga bro gikk, i tillegg til området for Bispegata inntil gjerdet for Ruinparken. Denne er kommunalt eid. På Sørenga eier Oslo kommune området for ruinene, vannspeilet og Lokomotivverkstedet, men ikke området lengst i nord med bygningen ”Borgen”, Bispegata 12. Her er det ROM eiendom (tidligere NSB eiendom) som eier. Området for jernbanesporene på Klypen (over Sørenga), Lodalen og Loenga tilhører Jernbaneverket. Alle disse eierne har sine egne økonomiske interesser og bruksinteresser. Jernbaneverket ønsker for eksempel å båndlegge alle områdene som er aktuelle for nytt dobbeltspor Oslo – Ski (Follobanen) (se egen artikkel).
Ansvaret for gjennomføringen av planene er den andre kritiske faktoren. Hvem skal anlegge park på Sørenga? Vil noen rive ”Borgen” i tråd med reguleringsplanen? Hvem skal sørge for rekonstruksjon av terrenget og markering av middelalderveifarene? De forskjellige aktørene har alle sine egne agendaer. Riksantikvaren passer på ruinene og gir midler til konservering og restaurering. De passer på at ikke kulturlagene under bakken blir skadet. Oslo kommune ved Kulturetaten i samarbeide med Byantikvaren vedlikeholder områdene – med vekslende hell. For opprusting av Ruinparken/Minneparken rundt Hallvardskatedralen er de avhengige av midler fra andre. Nye aktører i området som Kulturhistorisk museum vil kunne tilføre faglig innhold og også ha tilsyn over område på en måte som ikke er mulig med dagens fjernstyrte modell administrert av Kulturetaten.
Hva så med bruken av middelalderparken på Sørenga?
Etter en vellykket middelalderfestival i juni, en Øyafestival med rekordstor tilstrømning og en reisefestival i oktober er det rimelig å se på hvordan ruinene og parkområdene blir behandlet under disse arrangementene og hvordan vedlikeholdet gjøres etter disse.
I utgangspunktet er det fra Oslo kommunes side lagt vekt på at området skal ha forskjellig bruk. Det skal være følgende:
En kulturminnepark/ museumspark
Her vektlegges visualisering av middelalderens Oslo med ruiner, landskap, kommunikasjonsårer og andre strukturer. Det er også muligheter for rekonstruksjoner av bygninger og andre konstruksjoner og for demonstrasjon og utprøving av verktøy og teknikker fra middelalderen. Naturlige aktiviteter er omvisninger, konserter og middelalderfestivalen.
En folkepark
En folkelig park innebærer at også andre typer arrangementer tillates, dvs. slike som ikke har noe med området som middelalderpark å gjøre. Øyafestivalen er et slikt arrangement.
En friluftspark
Dette betyr en park hvor vekten legges på tilgjengelighet og faciliteter for folk som oppsøker parken for egenaktiviteter. Dette er spaserturer, hundelufting, soling, picnic etc. Opplevelsen av området som middelalderpark og opplevelsen av dette kommer som en tilleggsgevinst. Tilgjengeligheten vil være begrenset eller helt hindret når arrangementer pågår.
Av disse formålene må selvsagt kulturminneparken stå først og være viktigst. Alle de andre formålene må underordne seg dette. Ruinene av Mariakirken og kongsgården er blitt konservert, restaurert og området rundt arrondert som de viktigste synlige minnene i dette området. Vannspeilet er en visualisering av Alnaelvas munning og Bjørvika inn mot middelalderens strandlinje. Her er mye ugjort. Området må både utvides og det må komme markeringer, visualiseringer og rekonstruksjoner av middelalderbygninger og andre middelalderstrukturer som har ligget her.
Formålet friluftspark er svært viktig, men bruken av området har restriksjoner. Viktigst er selvsagt hensynet til ruinene. Her skal ikke fjernes steiner, legges engangsgriller eller tennes bål (alt dette vet vi har vært gjort).
Hva så med folkeparkformålet? Det er satt betingelser om vakthold som gjør at ruinene ikke blir skadet. Et slikt vakthold finnes ikke til daglig. Ingen skilt med veiledning finnes heller. Enkelte ruiner er lite markert og lider sterkt under dette, spesielt søndre kirkegårdsmur ved Mariakirken. Men ellers er det grøntområdene som det mest går ut over. Etter årets Øyafestival var det store hjulspor en rekke steder (se egen artikkel). Og selvsagt er parken stengt for friluftsformål og også for omvisninger etc. i periodene med arrangementer.
Hva kan gjøres videre?
Et viktig grep for de eksisterende parkområdene må være å differensiere bruken. Mariakirken med området rundt bør markeres med konservering og evt. nennsom rekonstruksjon av søndre kirkegårdsmur, samt markering av de øvrige murene mot vest og nord. Det bør være klare restriksjoner på bruken av området innenfor denne kirkegårdsmarkeringen. Markering av gateløp ned til Vannspeilet og av sjøboder og brygger er forslag som er fremmet tidligere av IOM. Det viktigste målet for parken nord for ruinområdet må være fjerning av den gamle jernbanerampen med skurbebyggelse og utvidelse av parkområdet. Interesseforeningen arbeider aktivt for at dette skal kunne realiseres.
