- Detaljer
- Kategori: Oslo i middelalderen
Søndag 22.11.2020 hadde Leif Gjerland denne artikkelen på trykk i Aftenposten. Den gjengis her med tillatelse fra forfatteren.
Med drøyt 3000 innbyggere, var 1300-tallets Oslo på størrelse med et velvoksent borettslag i dagens hovedstad. Men på samme måte som vi, var menneskene den gang også opptatt av å leve trygt i et bysamfunn styrt av bestemmelser og regler. Det forstår vi når vi leser Magnus Lagabøtes bylov for Oslo fra 1276.
Trygge gater
Vi lar dagens debatt om hvorvidt politireformen gir flere politi i gatene ligge. I stedet konstaterer vi at middelalderens Oslos bylov hadde klare regler for hvor vekterne skulle gå for å sørge for ro og orden:
"Gangvakt skal seks mand holde hver natt.
De skal møtes ved Hallvardskirken,
to skal gå ut på bryggene langs
Biskopallmenningen,
og likeså to langs Vestre strete og to langs
Østre strete og øst på løkkene og
treffes ute ved Mariakirken.
De skal hver gang skiftes og gå der til det er dag og det ringes i småkirkene.
Rope skal de ved hver allmenning
som ligger på tvers i vår by.”
Bare gangvaktene hadde lov å ferdes ute etter mørkets frambrudd. Kom de over en overstadig beruset person som ikke visste hvor han bodde eller noen som trengte hjelp, skulle de kunne føre vedkommende til nærmeste bygård. Byloven påla dem som bodde der, å la den fordrukne sove rusen ut og hjelpe ham hjem dagen etter.
- Detaljer
- Kategori: Oslo i middelalderen
Av arkeolog Petter B. Molaug
Hallvardskatedralen ble reist på begynnelsen av 1100-tallet. Om den stod ferdig i 1130, da Sigurd Jorsalfar ble gravlagt i sydveggen ved koret vet vi ikke. Oslo var hovedsetet for Østlandsbispen fra rundt 1100. Da er Oslo nevnt i en liste over europeiske bispeseter, kalt Firenze-listen. Før den tiden var biskopen mye på reise sammen med kongen uten fast sete, men sannsynligvis var han mye i Tønsberg. Adam av Bremen kaller ham for Vikverjabiskop.
Det er liten tvil om at det var kongen som skjenket tomten for både Hallvardskatedralen og bispegården til biskopen. Kongen eide i utgangspunktet hele bygrunnen i Oslo. Hvis vi ser på naturtopografien, er dette de mest dominerende tomtene i området. Men hva var det på tomtene før biskopen slo seg ned her?
Meget tyder på at dette var det naturlige stedet for en gård i vikingtiden, gården Oslo. På området for Oslo gate 6 er det funnet en åker som har kunnet dateres til 900-tallet og noe inn på 1000-tallet. Plogspor er også funnet på St. Hallvards plass. Det at byen tok navn etter en gård er ikke uvanlig i tidlig middelalder. Det at hele området fikk navnet Oslo – Osloherad – kan tyde på at gården var viktig. Og den må ha vært i kongens eie. At det ikke er funnet noen konkrete spor av større gårdsbygninger kan skyldes at mange levninger har vært fjernet i moderne tid, og at de arkeologiske undersøkelsene ikke er gjort med gode nok metoder. De fleste ble utført for 85 år siden eller mer.
Skigard fra 1000-tallet. Funnet ved arkeologiske utgravninger i Oslo gate 6
Navnene Geilene og Gatene kan ha sammenheng med gården Oslo. Begge er tradisjonelle betegnelser på fegater, passasjer med gjerder inntil som skulle lede buskap fra fjøs og innhegninger og ut på beitemarkene og hindre at vekstene i innmarken ble spist.
Både nord og syd for bispeområdet ble marken lagt ut til bytomter på 1000-tallet. I nord kan dette ha skjedd på midten av 1000-tallet, ut fra arkeologiske datering i Oslo gate 6. Sannsynligvis ble Geilene gjort om til en bygate, omtrent fra området ved den senere Olavskirken og rett frem over Hovinbekken. Herfra fortsatte den over Åkeberg og Enerhaugen, i middelalderen kalt Valkaberg. I Håkon Håkonssons saga står det skrevet at kongen lot bygge en borg på Valkaberg (1240 eller før?), men lot den siden føre til Nikolaikirken. Det kan være at steinen ble brukt til byggearbeider inne i byen. Valkaberg kan alt tidlig ha vært et viktig forsvarssted. Mot nordøst gikk Gatene opp mot Marterstokker fra området øst for Hallvardskirken.
Korskirken har man tidligere datert til etter 1240 fordi den ikke nevnes som en av kirkene som hertug Skules menn søkte tilflukt i under slaget det året. Men alt tyder på at kirken ble bygget i stein alt på 1100-tallet, samtidig med eller ikke lenge etter Clemenskirken i stein (1130-årene). Nonneseter kloster på nordsiden av Hovinbekken nevnes først i 1161, og da som en stedsangivelse i Snorre skildring av slaget på isen mellom kong Inge og Håkon Herdebrei. Bekken kalles for øvrig vanligvis Nonnebekken i senere middelalderkilder. I 1186 fikk klosteret Aker gård, som da var blitt prestegård, og alle inntektene fra gården og kirken i gave fra biskop Helge. Det er gjettet på at dette kan være grunnleggelsen. Trolig er klosteret eldre. Ole Egil Eide har foreslått at kongemakten grunnla to benediktinerklostere i første halvdel av 1100-tallet, et for nonner (Nonneseter) og et for munker (Hovedøya). Ved graving for nybygg i Hollenderkvartalet er det funnet graver fra Nonneseter klosters kirkegård, men trolig fra senmiddelalderen.
Nord for Hovinbekken er det ved arkeologiske undersøkelser i Botsparken øst for Grønlandsleiret funnet levninger etter smievirksomhet fra tiden rundt 1600 og tilbake i senmiddelalderen. For å komme nordover og vestover til lands kunne man ikke gå langs strandkanten her, men lenge gå over Åkeberg og Enerhaugen fordi det langs vannet var for vått og leirete (derav navnet Leiran/Leret). Grønlandsleiret ble ført frem til den nye Vaterlands bro i 1654. Herfra gikk Brugata (Opprinnelig Vaterlands storgate) videre til Storgata og Stortorget.
Oslo på 900-tallet. Ill. Marianne Brochmann
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Bybrannen i Oslo i 1624 kom beleilig for Christian IV. Skylda ble lagt på fem kvinner anklaget for heksekunst, hvorav tre blir halshugget. Dette skriver forfatter Per Olav Reinton i en artikkel i Klassekampen mandag 1. februar 2021. Artikkelen er basert på P.O. Reintons siste bok, "Byen som brant for syndens skyld. 1624", og gjengis i sin helhet her:
Bybrann. Tegning av Karl-Fredrik Keller fra «Middelalderbyen i Oslo» av Erik Schia og Karl-Fredrik Keller.
Oslo brant i 1624 som Guds straff for byens synd. Synden skyldtes at noen av byens kvinner var trollfolk. Kvinner fra byen blir fengslet som hekser og minst tre av dem halshugget. Byens regnskaper forteller at Jon Skarpretter får betaling for hvert hode han hogger av.
Brannen i Oslo kommer svært beleilig for Christian IV som vil opprette et nytt kjøpested i sitt eget navn innerst i Oslofjorden. For Oslos innbyggere er det krise. De får ikke lov til å bygge opp byen og drive handel der, og det tar år før det blir bygd hus for de rike – de «formuende» – i Kvadraturen. De første skjøtene kom i 1629, fem år etter brannen. De uformuende må holde seg utenfor vollene.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
av historieformidler Leif Gjerland
Fra ca. år 1000 vokste Oslos middelalderby fra å være en liten havneby til å bli en viktig bispeby og deretter Norges hovedstad i år 1314. Men etter år 1624 ble byens befolkning flyttet over til den nye by Christiania og middelalderbyen forlatt og lagt under jord.
I dag er vi mange som vil ha den gamle byen fram i dagen igjen, for av tre grunner har vi i Oslo meget sjeldne rester av en helt spesiell middelalderby:
1 – Middelalderbyen Oslo var sjelden:
Biskopens senter med borg, kirke og kloster lå nord i byen, i det som i dag heter Ruinparken
Kongens slott, borg og kloster lå i sør, i det som i dag heter Middelalderparken
De to klart adskilte maktsentra avspeiler middelalderens kamp mellom den verdslige kongemakt og den kirkelige. Ingen andre norske byer har en så tydelig todelt bykonstruksjon.
2 – Middelalderbyen Oslo ble begravet
Da det nedbrente Oslo ble forlatt og lagt under jord på 1600-tallet, ble Oslo bortimot «glemt». Men utslettelsen bevarte utrolig mye av middelalderbyen Oslo. Interessen for den gamle byen våknet først da jernbanen la skinner gjennom den.
Få andre byer i verden har på denne måten blitt «forseglet» som et arkeologisk skattekammer. Det ga den sjeldne Oslo middelalderby tilnavnet «Nordens Pompeii».
3 – Middelalderbyen Oslo kan fortelle
Restene og ruinene etter de to maktsentrene ligger i Ruinparken og i Middelalderparken
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU
Postbud, bilbud og drosjesjåfører har ofte klødd seg i hodet over gateadressen St.Hallvards plass. Nr.1 er bygningen vis a vis Oslo Ladegård. Den står inntil den lille plassen ved inngangen til Ruinparken ved Olavsklosteret. Men nr.3 har inngang og innkjøring fra Egedes gate, omtrent vis a vis Gamlebyen skole, dvs. helt på den andre siden av ”kvartalet”. Hvor gammel er St.Hallvards plass og hvordan så det ut i området øst for Oslo Ladegård på 18- og 1900-tallet. Og hvorfor ligger de sydligste delene av Hallvardskatedralens ruiner skjult under betong på utsiden av Minneparken (Ruinparken)?
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av arkeolog Petter B. Molaug
St. Hallvards minnedag er 15.mai. Det var dagen storbondesønnen Hallvard Vebjørnson døde i Drammenfjorden, ifølge islandske annaler i 1043, skutt med tre piler under forsøket på å redde en forfulgt kvinne. Hvordan og hvorfor havnet han i Oslos byvåpen?
I annen halvpart av 1000-tallet var biskopen i Viken en viktig del av kongens følge og reiste ofte rundt med kongen. Fra ca.1100 fikk biskopen fast tilholdssted i Oslo, og i 1120-årene startet byggingen av den viktigste kirken i bispedømmet, domkirken.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Eufemia - Oslos middelalderdronning
I Eufemia - Oslos middelalderdronning har redaktør Bjørn Bandlien samlet bidrag fra en rekke fremtredende forskere i en usedvanlig vakker bok med mange illustrasjoner.
Boken ble utgitt på Dreyers forlag våren 2012, 700 år etter dronning Eufemias død. Boken gir et godt innblikk i Eufemias liv og ikke minst hennes samtid, og kaster også lys over Eufemias bidrag til norsk og svensk hoffkultur og litteratur gjennom de såkalte Eufemia-visene som hun fikk oversatt "i rim fra tysk til svensk tunge, for at både unge og gamle kan forstå den. Det var dronning Eufemia som lot boken vende til vårt mål; Gud give hennes sjel evig frelse blant englene i himmerik for alle de gode gjerninger hun gjorde mens hun var her på jorden, til Guds og denne verdens ære!" Slik ble dronning Eufemia minnet i etterordet til Eufemiavisen Hertig Fredrik av Normandie.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av middelalderhistoriker Bjørn Bandlien
Dronning Eufemia er i ferd med å bli en rikskjendis. Hun har fått den mest staselig gata i den nye bydelen oppkalt etter seg, og i mai 2012 skal det markeres at det er 700 år siden hun døde. Selv om mange kjenner til at også hennes far, fyrst Vitslav II, ble gravlagt i Mariakirken, har hennes bakgrunn og familieforbindelser i Rügen vært lite kjent. Dette er særlig interessant fordi Eufemia medvirket til en kulturell blomstring gjennom de såkalte Eufemiavisene på begynnelsen av 1300-tallet. Hvilke impulser fikk hun i oppveksten, og hva slags kulturelt miljø kan hun ha ønsket å bygge i Norge?
Les mer: Fyrst Vitslav III av Rügen - dronning Eufemias glemte bror
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av Lill Heidi Opsahl, cand. philol., kunsthistorie
Et stort antall av høymiddelalderens kirker var utsmykket med glassmalerier i de vidunderligste farger. Vinduene viste framstillinger av Skapelsen, Dommedag, Kristus, Jomfru Maria, helgener og mirakler og fylte kirkerommet med lys som spredde glassets røde, blå, gule og grønne nyanser over steinvegger og gulv.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av forsker Petter B. Molaug, NIKU
Kilder til kunnskap om Oslo for 1000 år siden
Hvordan kan vi i det hele tatt vite noe om ting som har skjedd for 1000 år siden ?
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av forsker Petter B. Molaug, NIKU
Like nord for sidefløyen i Oslo Ladegård står en bygning som blir kalt for bisp Nicolas kapell. Bygningen har ikke stått på samme sted lenge. Først i 1956 ble den reist her, oppå taket av jernbanens tunnel til Østfoldbanen og Lodalen. Da hadde den ligget som en haug med stein siden 1917, det året da denne ruinen ble gravd fram, de enkelte steinene i veggene nummerert og så tatt ned for å gi plass for jernbanetunnelen. Slik som rommet nå står består veggene stort sett av de originale steinene. Teglhvelvet i bygningen er imidlertid nytt. Riktignok hadde bygningen teglhvelv også i middelalderen, men lite annet enn hvelvkonsoller litt av det nederste på hvelvribbene er bevart.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av Jørgen Haavardsholm
I Norge var det i middelalderen åtte forskjellige munkeordener. I Oslo var fire av dem etablert, Benediktinerordenen, Cistercienserordenen, Dominikanerordenen og Franciskanerordenen. Middelalderens munkevesen har sine røtter ved Middelhavet. Kirkefaderen Augustin overtalte prestene ved sin hovedkirke i byen Hippo i Nord-Afrika til å flytte sammen med ham i en felles bolig, hvor de kunne dele måltider og ikke personlig ha noen eiendeler.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av forsker i NIKU Petter B. Molaug
Kildene til kunnskap om middelalderens Oslo er tallrike, og mange forskjellige fagområder har produsert ny kunnskap. De skriftlige kildene som kongesagaene, lover og dokumenter har først og fremst vært brukt av historikere. I større og større grad har imidlertid det materialet som er fremkommet ved arkeologiske utgravninger fått betydning for vår oppfatning av middelalderbyen.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av forsker Petter B. Molaug, NIKU
Clemenskirken stod i sentrum for Oslos 1000-årsjubileum fordi det er her de eldste funn fra middelalder-Oslo er gjort. Feiringen skjedde i helgen nærmest St. Hallvards dag som er 15.mai. Hallvardskatedralen er det naturlige sentrum for feiringen av St.Hallvard, Oslos skytshelgen. 15. mai er blitt Oslos egen dag, fødselsdagen.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av forsker i NIKU Petter B. Molaug
Clemenskirken er et spesielt sted i Oslo. Ingen steder kan vi følge byens historie lengre tilbake enn her. Denne kirken, som ble reist rundt år 1100, hadde stått i godt over 400 år da den ble revet.