- Detaljer
- Kategori: Oslo i middelalderen
Oslo – Christiania – Kristiania – Oslo
Av Petter B. Molaug
Navnet Oslo fikk byen sannsynligvis av gården som lå på stedet. Det er sammensatt av gammelnorsk ló som betyr lavtliggende engslette og ås (áss), enten fra Eikaberg/Ekeberg eller fra de norrøne guder æsene, i entall (gml.no) áss. Navnet hadde byen i over 600 år, og igjen 100 år, fra 1924 til i dag. Og noe nytt navneskifte er neppe aktuelt.
Vikingtid og det eldste Oslo
Kart over transportruter i jernalderen. Moderne navn. Etter Erik Schia.
Oslo ligger innerst i en fjord som sted-vis er ganske trang for båttrafikk. Det er lite som tyder på at det før vikingtiden var noen omfattende handel med fjer¬nere områder, slik som det var med steder lengre ute i fjorden, slik som Kaupang i Tjølling i Vestfold. Det var viktig å ha kontroll over båttrafikken der fjorden var smalest, og det kan hende at ingen hadde dette over lengre tid før i siste del av vikingtiden.
Sentralgården i vikingtiden var sann-syn¬ligvis Aker gård. Navnet betyr rett og slett åker, og med et slikt navn er det antatt at dette var den viktigste gården i bygden tilbake til eldre jernalder. Vi vet at den tilhørte kongen i tiden da det ble reist en kirke her på midten av 1100-tallet. Den blir omtalt som fylkeskirke
Bakerst gården Oslo. Foran kongs¬¬gård og havn ved Alna, samt den eldste Clemens-kirken. M. Brochmann
for nordre del av Vingulmork, men dette er ikke skriftfestet før på 1200-tallet.
Men det var vanskelig å transportere større mengder gods til og fra Aker gård. Akerselva, i middelalderen kalt Frysja, var lite farbar med båt, og ikke lengre opp enn til Nedre Foss. Ønsket fra kongens side var nok å etablere en bedre havn, og det er slik det er rimelig å tolke at området ved munningen av elven Alna ble valgt. Her ble det bygget både kirke (Clemenskirken) og kongs-gård.
Men hvordan gikk det med gården som sannsynligvis het Oslo? Arkeologiske utgravninger viser at det på 900-tallet og begynnelsen av 1000-tallet har ligget en åker i området nord for Hallvardska¬te¬dralen. Hvor langt åkeren med tydeli¬ge ardspor (pløyespor) har strukket seg mot syd og sydvest vet vi ikke. En sannsynlig gjetning er at gårdsbebyg¬gelsen har stått der hvor Hallvardskir¬ken og vest for denne bispegården ble anlagt.
På 1000-tallet ble det på området for åkeren funnet mange spor av smievirk-somhet. Dette er det samme som ble funnet like nordøst før kongsgården på Øra ved munningen av Alna. Stormenn hos kongen og i kirken trengte hånd-verkere som kunne sørge for laging, bearbeiding og vedlikehold av våpen, utstyr og prydgjenstander.
Noen viktige ferdselsveier over land, gårder og elver i Osloarherad.
Oslo i middelalderen og frem til 1624
Oslos takmark i middelalderen markert med stiplet linje, ut fra stedsbetegnelser i skriftlige kilder. Gårder markert med punkter. Med lyst grønt er markert broer. Aker gård, Akershus og Hovedøya er markert med sirkler. Erik Schia med tillegg.
Oslodalen ble kalt Osloarherad på midten eller i siste halvdel av 1200-tallet. Vi vet ikke om det het det ut fra navnet til gården Oslo eller om det hadde utgangspunkt i Oslo da det var blitt en by. Bymessig bebyggelse er kjent i deler av byområdet tidlig på 1000-tallet. Vest for Osloarherad lå Bergheimsherad, med skillet ved dagens Lysakerelva, den gangen kalt Fod (som betyr grense). Vest for Bergheimsherad lå Skogheimsherad, dagens Asker. Det er mye som tyder på at inndelingen var tidlig.
Byen Oslo vokste i omfang og størrelse, og mer og mer av sentralfunksjoner for det sentrale området i Øst-Norge ble samlet her. I tillegg til kongsgård og bispesete kom det sysselmenn som hadde sete i kongsgården og lagmenn i egne lokaler i byen. Byen hadde et eget rettsområde, Takmarken. Den omfattet også større deler av Bjørvika, men ikke Hovedøya og ikke området på vestsiden av Bjørvika med Akersneset. Og det strakk seg i nord ikke så langt vestover som til Fry¬sja. Men borgere, kongen og ikke minst de kirkelige institusjonene eide også gårder og gårdparter langt utenfor Tak¬marken. F.eks. eide Nonne-seter kloster sentralgården Store Aker preste¬gård og fikk også inntekter fra Aker gård sine jordeiendommer.
Oslo har vært regnet som en by som særlig hadde sin økonomiske basis i landskyldinntekter, dvs. avgifter som ble betalt av bønder som drev gårdene til jordeierne. Disse bodde ofte i byene som Oslo. Inntekter til kongen kom også i form av bøter og leidangsskatt. Men handel spilte en stadig større rolle for byen. Landskyldvarene ble gjerne solgt, etter bearbeiding. Håndverkere ble det stadig flere av, og både byens egen befolkning og folk som bodde i områdene omkring Oslo lå slik til at transport til lands lettest fant sted i vinterhalvåret med hest og slede, mens transport til vanns var enklest i sommerhalvåret. Om vinteren var det markedstid.
Politisk og når det gjelder makt har Norge gjennom middelalderhistorien vært delt i landområder som har for-holdt seg spesielt nær til forskjellige andre land. Bergen var gjennom hele middelalderen landets størst by i folketall og klart viktigste handelsby. Byens interesser var vendt mot vest, men også mot syd pga tørrfiskeksporten og handelen med kontinentet. Trond¬heim hadde kontakt nordover og var sentral midt i landet og som Norges erkebispesete. Oslo og Tønsberg hadde sine interesser vendt mot syd og øst, dvs. mot Danmark og Sverige.
På midten av 1200-tallet, da Noregs-veldet var på sitt største og Bergen var den viktigste norske styringsbyen, ble Håkon Unge, Håkon Håkonssons sønn og medkonge den som etter hvert engasjerte seg politisk og militært i forholdet til Sverige. Det er svært sannsynlig at han i perioder hadde tilhold i kongeborgen i Oslo. Han døde i Oslo og ble gravlagt i Hallvardskate-dralen i 1257.
Av eksportprodukter fraktet ut fra Oslo var det i middelalderen særlig huder, skinn og pelsverk, kanskje smør og i tidlig tid kleberstein og jern. Det ble i senmiddelalderen en stadig økende eksport av trevarer. Det var imidlertid ikke fri konkurranse, men reguleringer, slik at kjøpmennene som satt i byene ofte fikk enerett for visse typer handel og eksport. Spesielt ble dette viktig på 1500-tallet og senere.
Det ble satt sterke begrensninger for eksport fra andre enn kjøpmennene i Oslo av tømmer og tre¬last, og disse byborgerne opparbeidet seg stor kapital. Tømmer ble bearbeidet med vann¬drevne oppgangssager. Slike ble det mange av i Frysja, men kjøp¬menn i Oslo eide også sager i de om¬kring-liggende områdene. Men trelasten skulle gjerne innom Oslo havn for kontroll og så losset om bord i båter, særlig til Nederlandene, England og Skottland. Av hollenderne ble byen kalt og skrevet Ansló.
Brannen i 1624 og Christiania
Brannen 17/8 kan ha blitt påsatt. 4 kvinner ble anklaget for brannstiftelse og hekseri. Tre av dem ble dømt og henrettet. Akershusborgen spilte en avgjørende rolle når det gjelder opp-rettelsen av den nye byen (se egen artikkel). Det var flere som hadde interesse av at byens befolkning flyttet over til området inntil Akerhusborgen.
Men når det gjaldt næringsvirksomhet, handel og skipsfart fortsatte det videre etter 1624 med stadig mer vekt på trelasteksport.
Utsnitt av «Carte von Agershuus und der Stadt Christiania». Ca.1720. Sagtomtene lå øst for munningen av Akerselva. Grunne områder er markert på original¬kartet
Mengden av sagflis fra oppgangssagene økte, og strandkanten nordligst i Bjør¬vika ble kalt Sagbanken øst for Akers¬elva, og det lavtliggende området vest for Akerselva nærmest fjorden ble kalt Vaterland, nederlandsk for «Vannland».
Forsøkene på å lede munningen av elven stadig lengre ut i Bjørvika for å hindre tilslamming med sagflis førte til at økende områder bak elveforstøtnin-gene ble grunne, og stadige nye elve-forstøtninger ble satt lengre ut. I 1855 var forstøtningen langs vestre elvebredd kommet helt ut til dagens sydende ved «Sukkerbiten». Det ble bygget store laftekasser på begge sider av elven, og nytt landareal ble vunnet. Dette gav store arealer knyttet til sjøfart og trans¬port, og til industriformål.
Oslo ekspanderte i havneområdet, med stadig nye fabrikkområder som benyttet vannkraften og i siste halvdel av 1800-tallet til arealer for enda en ny trans¬port¬metode, nemlig jernbanefrakt. Jernbanen ble bygget på østsiden av Akerselva, i et område som før var vann. Men fordi mudder og sagflis, samt landhevning gjorde det stadig grunnere (det ble kalt Grundingen), ble det på midten av 1800-tallet fylt igjen for å bli fundament for jernbanespor, fra 1854 Hovedbanen Christiania – Eids¬vold. Det ble en stadig mer effektiv kobling med jernbanespor mellom havnen og den nye jernbanestasjonen med godshus og servicebygninger.
Byområdet som ble forlatt til fordel for åker og eng etter 1624 ble nå igjen fylt av næring og transport, og det ble igjen lastebrygger på Østsiden av Bjørvika, nå kalt Bispevika.
Fra Christiania til Kristiania
Christiania hadde på midten av 1800-tallet for lengst vokst ut over grensene for Christian IVs by, det vi kaller for Kvadraturen. Det var ikke bare arealer for fabrikker og næringsvirksomhet, stadig større forsteder, men også helt nye bydeler med representativ bebyg-gelse og til og med et nytt bysentrum, strekningen fra det nye kongeslottet, via Universitetet og Nasjonalteateret til Stortinget og inn i Kvadraturen. Strek-ningen fra Slottet ble anlagt i 1840. Den ble i 1860 slått sammen med gaten som i sin tid gikk på innsiden av byvollen, samtidig med reisingen av Stortings¬byg¬nin¬gen. Den nye paradegaten kan sees på som en understreking av den norske uavhengigheten fra Danmark, og den bygget opp mot 1905.
Skiftet fra dansk gammel skrivemåte av bynavnet til fornorsket var en del av den samme typen endring. Samme type fornorskning i skrivemåte skjedde i en rekke andre norske byer og steder på denne tiden. Skrivemåten Kristiania ble innført for statlige myn¬digheter i 1877, mens Kristiania med K først ble innført i Christiania i 1879.
Kart over Christiania med havnen fra 1843. Vann er markert med blått. På vest¬siden av Akerselva lå «Slusen». Utenfor den ble Nyland etablert i 1869. På østsiden het det Tomtekaia, men fra 1875 Paulsenkaia etter H.A.H. Paulsen, kalt Kølapålsen. Han drev om¬fattende kullhandel her.
Fra Kristiania til Oslo
I 1924 skulle det markeres 300 års jubileum for Kristianias grunnleggelse og Oslos brann i 1624. Det var søkt om kommunale midler til stor folkefest i byen. Dette ble det ikke noe av. Den «er bortfaldt paa grund av navneskiftet og den uenighet, der har været om dette». Men det ble i stedet en stor anlagt ut¬stilling på Akershus slott som ble åpnet 12. september i 1914 og ble bekostet av Kristiania kommune. Utstillingen ble ordnet som «en fremstilling av byens vekst og utvikling fra middelalderen til våre dager, illustrert ved bykart, byg-ningsmodeller og statistikk, om mulig ordnet kronologisk i en rekke rom».
Og hvordan gikk det med navnesaken som det var så stor uenighet om? 4. juli 2024 vedtok Odelstinget at byen som nå heter Kristiania fra 1. januar 2025 skulle hete Oslo, og dette ble vedtatt av kongen i statsråd 11/7. Dette gjorde at bydelen Oslo måtte hete Gamlebyen. Oslo skole måtte skifte navn til Gamle-byen skole og Oslo gravlund ble til Gamlebyen gravlund. Oslo hospital beholdt imidlertid sitt gamle navn.
- Detaljer
- Kategori: Oslo i middelalderen
Søndag 22.11.2020 hadde Leif Gjerland denne artikkelen på trykk i Aftenposten. Den gjengis her med tillatelse fra forfatteren.
Med drøyt 3000 innbyggere, var 1300-tallets Oslo på størrelse med et velvoksent borettslag i dagens hovedstad. Men på samme måte som vi, var menneskene den gang også opptatt av å leve trygt i et bysamfunn styrt av bestemmelser og regler. Det forstår vi når vi leser Magnus Lagabøtes bylov for Oslo fra 1276.
Trygge gater
Vi lar dagens debatt om hvorvidt politireformen gir flere politi i gatene ligge. I stedet konstaterer vi at middelalderens Oslos bylov hadde klare regler for hvor vekterne skulle gå for å sørge for ro og orden:
"Gangvakt skal seks mand holde hver natt.
De skal møtes ved Hallvardskirken,
to skal gå ut på bryggene langs
Biskopallmenningen,
og likeså to langs Vestre strete og to langs
Østre strete og øst på løkkene og
treffes ute ved Mariakirken.
De skal hver gang skiftes og gå der til det er dag og det ringes i småkirkene.
Rope skal de ved hver allmenning
som ligger på tvers i vår by.”
Bare gangvaktene hadde lov å ferdes ute etter mørkets frambrudd. Kom de over en overstadig beruset person som ikke visste hvor han bodde eller noen som trengte hjelp, skulle de kunne føre vedkommende til nærmeste bygård. Byloven påla dem som bodde der, å la den fordrukne sove rusen ut og hjelpe ham hjem dagen etter.
- Detaljer
- Kategori: Oslo i middelalderen
Av arkeolog Petter B. Molaug
Hallvardskatedralen ble reist på begynnelsen av 1100-tallet. Om den stod ferdig i 1130, da Sigurd Jorsalfar ble gravlagt i sydveggen ved koret vet vi ikke. Oslo var hovedsetet for Østlandsbispen fra rundt 1100. Da er Oslo nevnt i en liste over europeiske bispeseter, kalt Firenze-listen. Før den tiden var biskopen mye på reise sammen med kongen uten fast sete, men sannsynligvis var han mye i Tønsberg. Adam av Bremen kaller ham for Vikverjabiskop.
Det er liten tvil om at det var kongen som skjenket tomten for både Hallvardskatedralen og bispegården til biskopen. Kongen eide i utgangspunktet hele bygrunnen i Oslo. Hvis vi ser på naturtopografien, er dette de mest dominerende tomtene i området. Men hva var det på tomtene før biskopen slo seg ned her?
Meget tyder på at dette var det naturlige stedet for en gård i vikingtiden, gården Oslo. På området for Oslo gate 6 er det funnet en åker som har kunnet dateres til 900-tallet og noe inn på 1000-tallet. Plogspor er også funnet på St. Hallvards plass. Det at byen tok navn etter en gård er ikke uvanlig i tidlig middelalder. Det at hele området fikk navnet Oslo – Osloherad – kan tyde på at gården var viktig. Og den må ha vært i kongens eie. At det ikke er funnet noen konkrete spor av større gårdsbygninger kan skyldes at mange levninger har vært fjernet i moderne tid, og at de arkeologiske undersøkelsene ikke er gjort med gode nok metoder. De fleste ble utført for 85 år siden eller mer.
Skigard fra 1000-tallet. Funnet ved arkeologiske utgravninger i Oslo gate 6
Navnene Geilene og Gatene kan ha sammenheng med gården Oslo. Begge er tradisjonelle betegnelser på fegater, passasjer med gjerder inntil som skulle lede buskap fra fjøs og innhegninger og ut på beitemarkene og hindre at vekstene i innmarken ble spist.
Både nord og syd for bispeområdet ble marken lagt ut til bytomter på 1000-tallet. I nord kan dette ha skjedd på midten av 1000-tallet, ut fra arkeologiske datering i Oslo gate 6. Sannsynligvis ble Geilene gjort om til en bygate, omtrent fra området ved den senere Olavskirken og rett frem over Hovinbekken. Herfra fortsatte den over Åkeberg og Enerhaugen, i middelalderen kalt Valkaberg. I Håkon Håkonssons saga står det skrevet at kongen lot bygge en borg på Valkaberg (1240 eller før?), men lot den siden føre til Nikolaikirken. Det kan være at steinen ble brukt til byggearbeider inne i byen. Valkaberg kan alt tidlig ha vært et viktig forsvarssted. Mot nordøst gikk Gatene opp mot Marterstokker fra området øst for Hallvardskirken.
Korskirken har man tidligere datert til etter 1240 fordi den ikke nevnes som en av kirkene som hertug Skules menn søkte tilflukt i under slaget det året. Men alt tyder på at kirken ble bygget i stein alt på 1100-tallet, samtidig med eller ikke lenge etter Clemenskirken i stein (1130-årene). Nonneseter kloster på nordsiden av Hovinbekken nevnes først i 1161, og da som en stedsangivelse i Snorre skildring av slaget på isen mellom kong Inge og Håkon Herdebrei. Bekken kalles for øvrig vanligvis Nonnebekken i senere middelalderkilder. I 1186 fikk klosteret Aker gård, som da var blitt prestegård, og alle inntektene fra gården og kirken i gave fra biskop Helge. Det er gjettet på at dette kan være grunnleggelsen. Trolig er klosteret eldre. Ole Egil Eide har foreslått at kongemakten grunnla to benediktinerklostere i første halvdel av 1100-tallet, et for nonner (Nonneseter) og et for munker (Hovedøya). Ved graving for nybygg i Hollenderkvartalet er det funnet graver fra Nonneseter klosters kirkegård, men trolig fra senmiddelalderen.
Nord for Hovinbekken er det ved arkeologiske undersøkelser i Botsparken øst for Grønlandsleiret funnet levninger etter smievirksomhet fra tiden rundt 1600 og tilbake i senmiddelalderen. For å komme nordover og vestover til lands kunne man ikke gå langs strandkanten her, men lenge gå over Åkeberg og Enerhaugen fordi det langs vannet var for vått og leirete (derav navnet Leiran/Leret). Grønlandsleiret ble ført frem til den nye Vaterlands bro i 1654. Herfra gikk Brugata (Opprinnelig Vaterlands storgate) videre til Storgata og Stortorget.
Oslo på 900-tallet. Ill. Marianne Brochmann
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av Petter B. Molaug, november 2024
Navnet Oslo fikk byen sannsynligvis av gården som lå på stedet. Det er sammensatt av gammelnorsk ló som betyr lavtliggende engslette og ås (áss), enten fra Eikaberg/Ekeberg eller fra de norrøne guder æsene, i entall (gml.no) áss. Navnet hadde byen i over 600 år, og igjen 100 år, fra 1924 til i dag. Og noe nytt navneskifte er neppe aktuelt.
Vikingtid og det eldste Oslo
Oslo ligger innerst i en fjord som stedvis er ganske trang for båttrafikk. Det er lite som tyder på at det før vikingtiden var noen omfattende handel med fjernere områder, slik som det var med steder lengre ute i fjorden, slik som Kaupang i Tjølling i Vestfold. Det var viktig å ha kontroll over båttrafikken der fjorden var smalest, og det kan hende at ingen hadde dette over lengre tid før i siste del av vikingtiden.
T.v.: Kart over transportruter i jernalderen. Moderne navn. Etter Erik Schia.
Sentralgården i vikingtiden var sannsynligvis Aker gård. Navnet betyr rett og slett åker, og med et slikt navn er det antatt at dette var den viktigste gården i bygden tilbake til eldre jernalder. Vi vet at den tilhørte kongen i tiden da det ble reist en kirke her på midten av 1100-tallet. Den blir omtalt som fylkeskirke for nordre del av Vingulmork, men dette er ikke skriftfestet før på 1200-tallet.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Oslo, Akershusborgen og Christiania
Petter B. Molaug
Byen Oslo hadde en over 600 år lang historie da den på kongelig befaling ikke fikk fortsette å være på samme sted, men ble erstattet av en ny by, Christiania. Byborgerne var i stor grad de samme. De klaget til kongen og ville ikke flytte og bygge nye hus i Christiania, men bygge opp nye på samme sted som de som brant 17. august 1624 og dagene etterpå. De pekte bl.a. på at sjøbodene på utstikkerbryggene i Bjørvika stort sett var uskadet. Men det hjalp ikke. Byborgerne som hadde råd til det, ble tvunget til å bygge de nye husene i Christiania hvis de ville fortsette å være innbyggere i kongens by. Og de sjøbodene og bryggene øst i Bjørvika som ikke var blitt ødelagt av brannen, ble på kongens befaling etter noen år stukket i brann. Men hvorfor ville kong Christian IV flytte byens innbyggere?
Bilde av Akershus med middelalderbyen i bakgrunnen. Harald Nygaard. Basert på arkitekt Holger Sinding Larsens tegning utgitt i 1924-25.
Byggingen av Akershus
Utgangspunktet for den nye byen var borgen på Akersneset, den som ble bygget i årene rundt år 1300, av kong Håkon 5. Magnusson, sannsynligvis påbegynt alt mens han var hertug. 1297 er blitt nevnt. Grunnen til at borgen på
Kongeborgen på Øra (B) fikk en forsvarsvoll med vollgrav, her markert med lys grå skravur, slik at den ble liggende mer beskyttet mellom Ana (nederst i bildet) og Bjørvika. Etter Michael Derrick, NIKU.
Akersneset ble reist, var at kongebor-gen på Øra ikke tilfredsstilte tidens militære krav. Den var alt for sårbar for angrep, slik som da jarlen Alv Erlings-son erobret borgen i 1287. Høveds-mannen (castellanus) på borgen, baron Hallkjell Krøkedans, ble tatt til fange av Alv Erlingsson, fraktet til borgens hans på Isegran ved munningen av Glomma og henrettet.
Etter at kongeborgen ble gjenoppbygget etter en brann i 1223 eller brannen i 1254, viser de arkeologiske undersøkel¬sene i forbindelse med Follobanen i 2014-15 at det ble anlagt et stort ytre vollvanlegg med en 15m bred, 4m dyp vollgrav i en bue tvers over fra Alnaelva til Bjørvika (se Michael Derrick i Middelalder-Oslo 2021/1). På innsiden av denne var det en jordvoll, sikkert med en trepalisade på toppen. Dette var ment å beskytte kongeborgen mot angrep fra landsiden. Kanskje arbeidet ble satt i gang av kong Håkon Unge, sønn av Håkon Håkonsson og medkon¬ge fra 1257. Samtidig ble trolig konge¬borgen bygget opp i stein og med en høy ytre ringmur. Men disse omfat-tende forsvarstiltakene kan ikke ha vært vur¬dert som nok, for vollgraven ble fylt igjen alt før ca.1300. Den fikk bare en levetid på knapt 50 år.
I stedet ble altså en ny, moderne borg reist på Akersneset, på vestsiden av Bjørvika. Det var hertug Håkon Mag-nus¬son som tok initiativ til denne. Noen har ment at det var grev Jacob Nielsen av Halland som ivret for byggearbei¬dene. Grev Jacob eller hans far Niels Nielsen lot bygge borgen Hunehals i Nord-Halland. Grev Niels ble anklaget for å ha vært delaktig i drapet på den danske kongen Erik Klipping i 1286, i Finderup Skov i Jylland. Han ble på grunn av dette landsforvist i 1287. Han allierte seg med den norske kongen Eirik Magnusson og hans bror hertug Håkon. Nord-Halland hadde hertug Niels tidligere fått i arv, og arven gikk over til sønnen grev Jacob.
Grev Jacob startet med hjelp av norske¬kongen byggingen av Varberg borg lengre syd i Halland og startet også byggingen av Bohus i 1308. Etter hans død i 1308 eller -09 overtok kong Håkon V området Nord-Halland, og han forlente dette sammen med Elvesyssel, søndre del av det senere Bohuslen, til sin svigersønn hertug Erik av Södermannland. Erik var sønn av kong Magnus Ladulås av Sverige og bror av kong Birger og hertug Valde-mar. Han ble gift med Ingeborg, datter av kong Håkon V. Hun ble moren til Magnus VII Eriksson som ble konge av Norge og Sverige i 1319. Kong Magnus Eriksson var faren til Håkon VI. Han ble gift med Margrete Valdemarsdatter. De fikk sønnen Olav som tilbrakte deler av oppveksten på Akershus. Han ble titulert konge over Norge og Danmark og rett arving til Sverige. Håkon VI døde i 1380 og ble som sin morfar gravlagt i Mariakirken i Oslo. Olav Håkonsson døde i 1387, men han ble begravet i Danmark.
Akershus på 14- og 1500-tallet
Etter 1387 var det ingen konge over et selvstendig norsk kongerike. Etter Erik av Pommern hadde trukket seg som konge over alle de tre landene Norge, Sverige og Danmark ble det en uklar politisk situasjon mellom de tre unions¬partnerne, og med hanseatene. I 1442 ble Christoffer av Bayern kronet til konge over Norge i Oslo og ble også valgt til konge i de to andre landene.
Men etter at han døde i 1448 satset svenskene på Karl Knutsson Bonde, ikke på Christian som danskene og nordmennene valgte som konge. Karl Knutsson ville ha herredømme over Norge i tillegg til Sverige og ble kronet i Nidaros og kongehyllet på Hamar. Han prøvde å ta Akershus i 1449, men beleiringen mislyktes.
Under sønnen til kong Christian I, kong Hans, fortsatte relasjonene mellom de tre landene å skifte. Knut Alvsson, en av de største godseierne i Norge, ble utnevnt av kong Hans til høvedsmann på Akershus og lensherre i 1497. Alt i 1499 ble han fratatt dette vervet, men han lyktes i 1502 å reise en opprørshær med støtte fra bønder i Øst-Norge og grenseområdene i Sverige og tok over kontrollen av Akershus. Et forsøk fra Henrik Krummedike, høvedsmann på Bohus, på å gjenerobre Akershus fra Knut Alvsson mislyktes. Men i 1502 møttes de to til et forhandlingsmøte i Oslo, med løfte om fritt leide. Dette ble ikke holdt, og Knut Alvsson ble drept sammen med sine ledsagere 18. august dette året. Han ble etter sin død dømt for forræderi, og liket ikke begravd i viet jord, men oppbevart på Akershus, etter tradisjonen i Knutstårnet. I 1514 ble han benådet posthumt og gravlagt i Mariakirken i Oslo.
Eldste sønn av kong Hans, Christian, ble i 1506 sendt til Norge som rikssty-rer og visekonge. Og han hadde tilhold på Akershus. I 1513 ble han tatt til konge, kong Christian I, og arbeidet kraftfullt for også å bli konge i Sverige. Men han ble fratatt kongemakten i 1523, først og fremst pga indre stridig-heter i Danmark, og hans farbror ble i Danmark valgt til ny konge, Frederik I. Samme år sendte kong Gustav Vasa en stor svensk hær mot Oslo og startet beleiring av Akershus. Høvedsmannen Hans Mule ga borgerne i Oslo ordre om å brenne ned byen for å hindre svenske¬ne å finne husvære og forsyninger der. Etter kort beleiring gav svenskene opp. I 1527 ble borgen utsatt for lynnedslag og alvorlig brann. Både Nordfløyen, Vestfløyen, Fateburen, Kanniktårnet og store deler av det store sentraltårnet Våghalsen ble sterkt skadet.
Borgen etter brannen i 1527. Rekonstruksjonstegning av Sinding-Larsen
Christian II på sin side gav ikke opp sitt krav om tronen og fikk reist en hær med tyske leiesoldater i 1531. Men han mislyktes med å vinne kontroll over Norge fordi høvedsmennene på de norske festningene var lojale mot Frederik I, og han ble tatt til fange ved Akershus, på tross av løfte om fritt leide. Han ble satt i fengsel og lands-forvist for resten av sin levetid. Han døde i 1559. Klosteret på Hovedøya ble oppløst på ordre fra høvedsmannen Mogens Gyldenstierne på Akershus i 1532, plyndret og brent. Abbeden der, Hans Andersen, hadde støttet kong Christian II og ble fengslet. Men han ble frigitt og ble prest i Hallvards-kirken. Selve klosteret ble brukt som steinbrudd for Akershus etter reforma-sjonen i 1537.
I 1536 proklamerte kong Christian at Norge ikke lenger skulle være et eget rike, men en dansk provins, og han innførte den Lutherske lære i Danmark samme år. Reformasjonen ble innført i Norge året etter, i 1537.
Selv om det ble slutt på Norges selv-stendighet, ble det ikke slutt på stridig-hetene mellom Danmark og Sverige. Norge ble trukket inn i de danske kampene mot Sverige. Den nordiske syvårskrigen varte fra 1563 til 1570. Akershus var før dette blitt forsterket mot ildvåpen. Kanontårnet kalt Munke¬tårnet med ny port til borgen ved siden av ble reist i 1559. Skadene fra brannen i 1527 ble reparert. Jomfrutårnet ble forhøyet.
I februar 1567 angrep svenske tropper Akershus slott og festning. For å hindre svenskene i å søke ly i Oslo og skaffe seg forsyninger der krevde slottsherren Christiern Munck at byen skulle bren-nes ned, slik som 44 år før. Det kom til flere svenske styrker, men også danske styrker kom til unnsetning. I mai ble det kamper på Ekeberg (Svenskesletta), og svenskene seiret her. Men svenskenes beleiring som fulgte etterpå slo feil. Bl.a. gjorde forsvarerne et utfall fra borgen ut mot svenskene. Dette kom¬mer godt frem på fremstillingen av beleiringen på Frederik IIs sarkofag, utført ca. 1590. Så svenskene måtte trekke seg tilbake.
Utsnitt som viser en overbygget gang hvor de dansk-norske gjord utfall.
Relieff på Frederik IIs sarkofag i Roskilde domkirke med fremstillingen av kampene om Akershus. Legg merke til det nye runde kanontårnet kalt Muncks tårn og til skansekurvene med kanoner foran slottet. Dette var før bastionene var bygget. Til venstre er Oslo med Hallvardskirken som den eneste kirken.
Utbedringer og forsterkninger av bor-gen fant sted på 1570- og -80 tallet, bl.a. jordvollene nord for nordfløyen.
Akershus på Christian IV tid
I 1592 ble det av Hans von Steenwin-ckel utarbeidet forslag til en mer tids-messig festning, basert på det italienske bastionssystemet. Det ble anlagt bratte, skrånende steinmurer med omfattende jordmasser bak. Hensikten var å dempe virkningen av kanonbeskytning. Det var bastioner anlagt som trekanter og mel¬lom disse rette kurtiner. Det ble anlagt Skarpenorts og Kronprinsens bastioner mot nord. Utenfor disse ble det anlagt vollgraver, på lengre strekninger fylt med vann.
Byggearbeidene ble satt i gang i 1593 og varte til 1611. Da ble Kalmarkrigen innledet, og byggearbei¬dene på Akers-hus skulle ikke priorite¬res, bestemte kongen. I et brev til statt¬holder Enevold Kruse skriver han at «Oslo hadde et vel utstyrt borger¬skap, som var pliktig til, om nøden tilsier det, å stikke deres hus og gårder i brann og selv begi seg inn på festnin¬gen».
Arbeidet på murene startet opp igjen i 1616, men stanset i 1625, for da ble anlegget av befestningsvollene rundt Christiania startet opp. Disse vollene skulle etter planen gjøre at det ikke ble nødvendig å stikke sin egen by i brann enda en gang.
Byvollen ble anlagt fra enden av Skarpe¬¬nort-bastionen og langs vest- og nordsiden av byen. Mot sjøen var det ingen voll eller mur. I hovedåpningen i vollen ble det reist en staselig byport, Store vollport. Den stod i enden av Kongens gate, ved det senere Stor-torvet. Lille vollport stod ved enden av dagens Dronningens gate, den gang Strandgaden. I tillegg var det en liten åpning ned mot Pipervika i vest.
Prins Carls (opprinnelig Prins Frederiks) bastion mot syd ble først anlagt på 1640-tallet. Festningen med bastioner i alle retninger var ferdig i 1646, to år før Christian IV døde.
Utvidelse av festningen
Da Christianias bybebyggelse ble utsatt for en stor brann i 1686, var de militæ-res planer om ytterligere utvidelse av festningen klare. Det var satt i gang slikt planleggingsarbeide i 1681 fordi det da igjen var stor fare for krig mot Sverige. Det skulle legges en ytre sammenhengende linje av murer fra Hornverket i nordvest og ned til Myn-tens bastion i nordøst, kalt Nedrevolls festning. Denne skulle forbindes med forsvarsverkene på Hovedtangen, øst for indre festning. Arbeidet med de nye bastionene kom raskt i gang etter bran-nen. Bebyggelsen som brant ble ikke bygget opp igjen, heller ikke Hellig trefoldighetskirken ved Christiania torv. Hensynet til festningen og den militære forsvarskraften var det viktigste helt til langt ut på 1800-tallet.
Fjerningen av byvollen
Etter brannen i 1686 ble det besluttet å fjerne byvollen. Den østre delen, øst for Store Vollport ble fjernet i forbindelse med byggingen av den nye kirken, Vår frelsers kirke i 1697 og arrondering av terrenget rundt denne. Selve porten ble stående til 1718. Da var også den vestre delen av byvollen fjernet, og ny, enkel bebyggelse i tre ble reist. Det var riktig¬nok planer om et nytt vollanlegg rundt byen, og i 1704 ble det utarbeidet teg¬nin¬ger for et slikt som også inkluderte området utenfor den nye domkirken. Men det ble med planene. Hensynet til styrkingen av Akershus militært var det viktigste.
Drøyt 60 år etter flyttingen av Oslos innbyggere til den nye byen Christiania
var selve årsaken til dette grepet gitt opp. Det var å beskytte byen militært ved å legge den inntil Akershus og bygge voller rundt den. Vi kan føle med de mange borgerne som ble tvunget til å flytte.
Vi kan gå i protesttog under parolen «Nei til tvangsflytting!» Men det er det 400 år for sent til å gjøre noe med.
Og Akershus viste seg uten tvil å være et meget solid forsvarsverk. Og dette og de mange oppgraderingene gjennom 500 år var nok en av de viktigste grun-ne¬ne til at Christiania ble hovedstaden i Norge i 1814. Vi kan trekke linjene tilbake til hertug Håkon Magnusson på 1290-tallet og de grepene som ble tatt i hans kongstid.
Del av Kontraskjæret med markering av bebyggelsen som stod her på 1600-tallet og brant i 1686.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Bybrannen i Oslo i 1624 kom beleilig for Christian IV. Skylda ble lagt på fem kvinner anklaget for heksekunst, hvorav tre blir halshugget. Dette skriver forfatter Per Olav Reinton i en artikkel i Klassekampen mandag 1. februar 2021. Artikkelen er basert på P.O. Reintons siste bok, "Byen som brant for syndens skyld. 1624", og gjengis i sin helhet her:
Bybrann. Tegning av Karl-Fredrik Keller fra «Middelalderbyen i Oslo» av Erik Schia og Karl-Fredrik Keller.
Oslo brant i 1624 som Guds straff for byens synd. Synden skyldtes at noen av byens kvinner var trollfolk. Kvinner fra byen blir fengslet som hekser og minst tre av dem halshugget. Byens regnskaper forteller at Jon Skarpretter får betaling for hvert hode han hogger av.
Brannen i Oslo kommer svært beleilig for Christian IV som vil opprette et nytt kjøpested i sitt eget navn innerst i Oslofjorden. For Oslos innbyggere er det krise. De får ikke lov til å bygge opp byen og drive handel der, og det tar år før det blir bygd hus for de rike – de «formuende» – i Kvadraturen. De første skjøtene kom i 1629, fem år etter brannen. De uformuende må holde seg utenfor vollene.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
av historieformidler Leif Gjerland
Fra ca. år 1000 vokste Oslos middelalderby fra å være en liten havneby til å bli en viktig bispeby og deretter Norges hovedstad i år 1314. Men etter år 1624 ble byens befolkning flyttet over til den nye by Christiania og middelalderbyen forlatt og lagt under jord.
I dag er vi mange som vil ha den gamle byen fram i dagen igjen, for av tre grunner har vi i Oslo meget sjeldne rester av en helt spesiell middelalderby:
1 – Middelalderbyen Oslo var sjelden:
Biskopens senter med borg, kirke og kloster lå nord i byen, i det som i dag heter Ruinparken
Kongens slott, borg og kloster lå i sør, i det som i dag heter Middelalderparken
De to klart adskilte maktsentra avspeiler middelalderens kamp mellom den verdslige kongemakt og den kirkelige. Ingen andre norske byer har en så tydelig todelt bykonstruksjon.
2 – Middelalderbyen Oslo ble begravet
Da det nedbrente Oslo ble forlatt og lagt under jord på 1600-tallet, ble Oslo bortimot «glemt». Men utslettelsen bevarte utrolig mye av middelalderbyen Oslo. Interessen for den gamle byen våknet først da jernbanen la skinner gjennom den.
Få andre byer i verden har på denne måten blitt «forseglet» som et arkeologisk skattekammer. Det ga den sjeldne Oslo middelalderby tilnavnet «Nordens Pompeii».
3 – Middelalderbyen Oslo kan fortelle
Restene og ruinene etter de to maktsentrene ligger i Ruinparken og i Middelalderparken
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU
Postbud, bilbud og drosjesjåfører har ofte klødd seg i hodet over gateadressen St.Hallvards plass. Nr.1 er bygningen vis a vis Oslo Ladegård. Den står inntil den lille plassen ved inngangen til Ruinparken ved Olavsklosteret. Men nr.3 har inngang og innkjøring fra Egedes gate, omtrent vis a vis Gamlebyen skole, dvs. helt på den andre siden av ”kvartalet”. Hvor gammel er St.Hallvards plass og hvordan så det ut i området øst for Oslo Ladegård på 18- og 1900-tallet. Og hvorfor ligger de sydligste delene av Hallvardskatedralens ruiner skjult under betong på utsiden av Minneparken (Ruinparken)?
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av arkeolog Petter B. Molaug
St. Hallvards minnedag er 15.mai. Det var dagen storbondesønnen Hallvard Vebjørnson døde i Drammenfjorden, ifølge islandske annaler i 1043, skutt med tre piler under forsøket på å redde en forfulgt kvinne. Hvordan og hvorfor havnet han i Oslos byvåpen?
I annen halvpart av 1000-tallet var biskopen i Viken en viktig del av kongens følge og reiste ofte rundt med kongen. Fra ca.1100 fikk biskopen fast tilholdssted i Oslo, og i 1120-årene startet byggingen av den viktigste kirken i bispedømmet, domkirken.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Eufemia - Oslos middelalderdronning
I Eufemia - Oslos middelalderdronning har redaktør Bjørn Bandlien samlet bidrag fra en rekke fremtredende forskere i en usedvanlig vakker bok med mange illustrasjoner.
Boken ble utgitt på Dreyers forlag våren 2012, 700 år etter dronning Eufemias død. Boken gir et godt innblikk i Eufemias liv og ikke minst hennes samtid, og kaster også lys over Eufemias bidrag til norsk og svensk hoffkultur og litteratur gjennom de såkalte Eufemia-visene som hun fikk oversatt "i rim fra tysk til svensk tunge, for at både unge og gamle kan forstå den. Det var dronning Eufemia som lot boken vende til vårt mål; Gud give hennes sjel evig frelse blant englene i himmerik for alle de gode gjerninger hun gjorde mens hun var her på jorden, til Guds og denne verdens ære!" Slik ble dronning Eufemia minnet i etterordet til Eufemiavisen Hertig Fredrik av Normandie.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av middelalderhistoriker Bjørn Bandlien
Dronning Eufemia er i ferd med å bli en rikskjendis. Hun har fått den mest staselig gata i den nye bydelen oppkalt etter seg, og i mai 2012 skal det markeres at det er 700 år siden hun døde. Selv om mange kjenner til at også hennes far, fyrst Vitslav II, ble gravlagt i Mariakirken, har hennes bakgrunn og familieforbindelser i Rügen vært lite kjent. Dette er særlig interessant fordi Eufemia medvirket til en kulturell blomstring gjennom de såkalte Eufemiavisene på begynnelsen av 1300-tallet. Hvilke impulser fikk hun i oppveksten, og hva slags kulturelt miljø kan hun ha ønsket å bygge i Norge?
Les mer: Fyrst Vitslav III av Rügen - dronning Eufemias glemte bror
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av Lill Heidi Opsahl, cand. philol., kunsthistorie
Et stort antall av høymiddelalderens kirker var utsmykket med glassmalerier i de vidunderligste farger. Vinduene viste framstillinger av Skapelsen, Dommedag, Kristus, Jomfru Maria, helgener og mirakler og fylte kirkerommet med lys som spredde glassets røde, blå, gule og grønne nyanser over steinvegger og gulv.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av forsker Petter B. Molaug, NIKU
Kilder til kunnskap om Oslo for 1000 år siden
Hvordan kan vi i det hele tatt vite noe om ting som har skjedd for 1000 år siden ?
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av forsker Petter B. Molaug, NIKU
Like nord for sidefløyen i Oslo Ladegård står en bygning som blir kalt for bisp Nicolas kapell. Bygningen har ikke stått på samme sted lenge. Først i 1956 ble den reist her, oppå taket av jernbanens tunnel til Østfoldbanen og Lodalen. Da hadde den ligget som en haug med stein siden 1917, det året da denne ruinen ble gravd fram, de enkelte steinene i veggene nummerert og så tatt ned for å gi plass for jernbanetunnelen. Slik som rommet nå står består veggene stort sett av de originale steinene. Teglhvelvet i bygningen er imidlertid nytt. Riktignok hadde bygningen teglhvelv også i middelalderen, men lite annet enn hvelvkonsoller litt av det nederste på hvelvribbene er bevart.
- Detaljer
- Kategori: Middelalder-Oslo
Av Jørgen Haavardsholm
I Norge var det i middelalderen åtte forskjellige munkeordener. I Oslo var fire av dem etablert, Benediktinerordenen, Cistercienserordenen, Dominikanerordenen og Franciskanerordenen. Middelalderens munkevesen har sine røtter ved Middelhavet. Kirkefaderen Augustin overtalte prestene ved sin hovedkirke i byen Hippo i Nord-Afrika til å flytte sammen med ham i en felles bolig, hvor de kunne dele måltider og ikke personlig ha noen eiendeler.
Oslo i middelalderen