OSLOS FØRSTE BYSAMFUNN

7MiddelalderbyengatekartRegulert by
Selv om det finnes gråsoner, grensetvister og et innfløkt lovverk som gjør advokatstanden til en trygg bransje, har vi i dag tydelige reguleringsbestemmelser om gatebredder, husbygging og naboskap.

I middelalderens Oslo var reglene mye enklere enn dagens detaljerte Plan- og bygningslov. De brede stretene var fastsatt i byloven til åtte alen, dvs. rundt fire meter. Og alle visste at grensen mellom to bygårder var der takdryppet hadde laget en felles grensegrop-linje mellom de tett bygde husene.

Som i dagens by, hadde også den gang gårdeieren plikt for å sørge for god framkommelighet på sin del av veien foran seg. Byloven for Oslo slår blant annet fast at det skal være jevnhøye gater, og at det ikke var lov å bygge noe inn på gateplanet. Den som likevel gjorde det, måtte fjerne nybygget innen fem dager. Hvis ikke, ble nybygget hugget ned.

Variert handelsmønster
Dagens Oslo har et vell av forskjellige butikker, fra de små med spesielle tilbud til stormarkeder der de fleste av våre behov kan dekkes under samme tak. Denne variasjonen fantes også i Oslo i middelalderen, da hadde byen både små streteboder og en stor torghandel.

2Stretebod

En stretebod var i all sin enkelhet en luke med salgslem ut mot gaten der eieren av bygården kunne selge sine varer eller la andre få gjøre det. Hver stretebod hadde ofte et snevert vareutvalg; i skomakerens stretebod kunne du få kjøpt deg nye sko, mens streteboden i nabogården bød på nye kniver som gårdssmeden hadde smidd.
1LivligOslotorgPå torget var vareutvalget atskillig større, for der tillot byloven for Oslo bøndene å fallby sine produkter i egne boder. Og siden isen på fjorden og vannene rundt byen gjorde det lettere å frakte varene inn til byen med hest og slede, var det årlige vintermarkedet på torget en fast og stor begivenhet i det første Oslo. Så sterk var denne tradisjonen, at også Christiania lenge hadde årlige vintermarkeder.

Ren og renslig by
5PdoPå under et år har vår oppfatning av nødvendig god hygiene gjort hyppig håndvask, munnbind og antibac-flasker til en del av vår hverdag. Men fullstendig uten kjennskap til bakterier, virus og spredningsfare, hadde middelalderens osloborgere helt andre og mye lavere krav til renslighet.

Bare et fåtall hadde egne rom for å gå på do; folk flest gjorde «sitt fornødne» på et usjenert sted bak huset der en stokk fra veggen til et stokkfeste gjøre nytten som dosete. De satt de satt og produserte verdifull gjødsel, for å si det litt diskrét. Og slike doer var praktiske, for når haugen under vokste, flyttet man bare sittestokken en veggstokk høyere.

I dag finsorterer vi glass, plast, papir og metall til gjenvinning. Men selv om gjenbruk både var naturlig og nødvendig i middelalderen, ble det også den gang litt restsøppel som måtte kastes. Det skjedde enkelt og greit ved at gårdens avfall ble tømt i en bortgjemt del av gårdsplassen. Ikke særlig hygienisk, men til glede og nytte for mang en arkeolog noen hundre år senere.

Alt var Guds vilje
Mens bare 30 % av dagens nordmenn tror på Vårherre, var middelalderens mennesker overbevisst om at alt uforklarlig, som pester og sykdomsutbrudd, skyldtes Guds vilje. Det var stor virkning i å be til Gud og helgener, og Kirken kunne sette grenser, gi syndsforlatelse og lette veien til gjennom skjærsilden. Mot betaling.
6 StHallvards katedralSymbolsk nok ruvet kirkene enormt høyt over den lave, tettbygde byen med små bygårder. Inne i høye kirkehvelv hersket det en alvorlig atmosfære som gjorde deg taus, syndig og liten. Dersom vi hadde kunnet gå inn i den mektige St. Hallvards katedral, som i dag står som ruiner i Ruinparken, hadde vi nok opplevd den overveldende følelsen av religionens kraft som gjennomsyret datidens hverdagsliv.

Sterke opplevelser i ekte rom
Men om katedralen nå bare er ruiner, står Gamle Aker kirke fortsatt. Den ble bygget på 1100-tallet, samtidig med og ganske lik St. Hallvards katedral.

Så hvis du går inn i det overveldende kirkerommet på Akerhøyden og setter deg aldeles stille ned, vil du kanskje både oppleve og forstå litt av datidens religiøse underkastelse. For de sterkeste inntrykkene fra tidligere tider får vi jo i ekte rom.

Takk til Jørn Øyrehagen Sunde og Petter Molaug


Magnus Lagabøtes bylov for Oslo
  Fra gammel av var det ulike lover i forskjellige deler av landet.
  I 1274 samlet kong Magnus Håkonsson dem til én lov, kalt «Landsloven».
  Den regnes som en meget human lov, og ble gjeldende i mer enn 400 år.
  Dette ga kong Magnus tilnavnet «Lagabøte», som betyr «den som forbedrer loven».
   I 1276 la kongen i tillegg fram egne lover for datidens største byer.
     Byloven for Oslo forteller oss mye om forholdene i vårt første bysamfunn.

Tekst: Leif Gjerland
Illustrasjoner: Karl-Fredrik Keller
Kart: Erik Schia