Dagligliv

Helse, sykdom og død i Middelalderen

Av professor Wenche Frølich

De som levde i Middelalderen var så langt fra garantert et langt og godt liv, snarere tvert imot. For levde man på den tiden, var det ingen tvil om at det var et utsatt, ja nærmest farlig liv man levde; døden hadde en stor plass og fantes overalt. Både geistlige, rike og fattige hadde samme skjebne, alle danset de med dødningene til sin grav. Døden hadde en offentlig funksjon og var ikke et privat anliggende.

Helsesykdomdd1

Man kunne dø av hva som helst og hvor som helst. Listen over hva som kunne forårsake sykdom, lidelse og død var endeløs, og medisinsk kunnskap og råd for hvordan man skulle helbredes var mangelvare. Legevitenskap og helsevesen fantes så godt som ikke.

De fleste forskere hevder at den gjennomsnittlige levealderen under middelalderen bare var 30 år. Ut fra dette kan man derfor oppfatte det slik at middelalderens mennesker ikke ble eldre enn 30 år, men det ble de faktisk. Ut fra skriftlige kilder kjenner man alderen for en relativt begrenset gruppe mennesker, og innen denne gruppen var det mange som oppnådde en betydelige høyere alder og kunne bli både 70, 80 og 90 år gamle.

Miniatyr fra Toggenheimbibelen fra 1411. Byllepest

Det var derimot den høye spedbarnsdødeligheten, barnesykdommer, underernæring, dårlig hygiene og smittsomme sykdommer som hovedsakelig var ansvarlig for den lave gjennomsnittsalderen. Det er viktig å huske på at kildene vi har fra middelalderen og som kan fortelle oss noe om hvor mange mennesker som levde på den tiden, kjønnsfordeling og alder, er svært usikre og mangelfulle. Frem til første del av 1300 tallet, altså før Svartedauden, lå folketallet på det høyeste vi kjenner til i Europa inntil da, men så fikk befolkningstallet en kraftig reduksjon, noe som utvilsomt i stor grad kan tilskrives de mange pestepidemier som forekom på den tiden. Beregninger gjort i Nord-, Vest- og Sør-Europa viser at befolkningen i denne delen av Europa lå på ca 60 millioner, og av disse var ca 1/3 franskmenn. Ikke å undre seg over at Frankrike spilte en dominerende rolle under en stor del av middelalderen. Det skulle ta mer enn 200 år å ta igjen folketallet man hadde før midten av 1300 tallet.

Helsesykdomdd2

Av de malerier vi har fra middelalderen, og da er kanskje den nederlandske maleren Peter Breugel den de fleste kjenner, vil vi se et yrende folkelive av tiggere, krøplinger, syke mennesker, spedalske og psykotiske personer. Flere av disse gruppene var utstøtt fra det normale samfunnet og levde isolert. Men hvordan klarte menneskene på den tiden å leve et normalt liv uten at angst og fortvilelse tok overtak? Klarte man å se noen fremtid for den oppvoksende slekt, og turde man sette barn til verden? Mange mener at forklaringen til at man faktisk gjorde det, kan ha vært at man under middelalderen hadde en helt annen oppfatning av livet på jorden og av sykdom og lidelse enn det vi har i dag. Man visste hvem man kunne henvende seg til i vanskelige perioder. For trengte man hjelp var det kirken som var redningen. Folk visste at det var kirken som beskyttet de troende og ga hjelp til de som de trengte det.

Utsnitt av bilde av Pieter Bruegel d.e. fra 1500-tallet.

Henrik von Achen forteller i et hefte om middelalderen som ble utgitt av Bryggens Museum i 1992, at man under middelalderen forsøkte å behandle sykdom og lidelse på ulike måter, og de fleste var langt fra medisinske. Selvsagt forsøkte man i første rekke å fjerne selve sykdommen ved direkte inngrep. Årelating var en vanlig brukt metode for å bli kvitt mange sykdommer. Men det var sjelden at de alvorlige sykdommene kunne helbredes, på grunn av mangel på kunnskap, og da måtte man ty til andre metoder, som var mer indirekte. Man forsøkte i de fleste tilfelle å lindre sykdommens plager og forsøke å gi livet en mening. Tanken var å få den syke til å opprettholde en viss form for selvrespekt ved blant annet gi trøst og omsorg. Sykdommen måtte sees i et større perspektiv, ettersom man mente at kroppen ikke kunne skilles fra sjelen og troen. Sykdommer ble i stor grad sett på som medmenneskers holdning til den syke. 

Men man vet at det ble drevet en form for "åpen behandling" hvor man forbandt sår, behandlet benbrudd og vrikninger, skar opp byller og amputerte. For de mentalt syke fantes det derimot ingen behandling. Men for de aller sykeste av disse kunne forvaring være aktuelt, ofte i "dårekister". Selvsagt fantes det de som drev med magi ved å påberope seg å ha evner til å kunne drive bort de onde ånder som hadde forårsaket sykdommen. Interessant er det at kirken og det magiske noen ganger inngikk visse forbindelser eller allianser, men de aller fleste visste hvor grensene gikk mellom magi og religion. Sjelen hadde godt av å lide for Guds skyld, mente man, og derfor skulle man ikke klage over smerte og lidelse. Sykdommen var en utfordring som skulle forberede en til døden. Man skulle lide som Kristus, og de fattige og syke var på en måte representanter for ham på jorden. Muligens var dette en måte å akseptere all den elendighet og lidelse som fantes på den tiden.

Selv om de store pestene som forekom var svært dramatiske, var det nok like mye underernæring og sult som påvirket befolkningssituasjonen. Årsaken til dette kan man nok finne i de store klimaforandringene på begynnelsen av 1300-tallet som ga en betydelig reduksjon i det man klarte å produsere av mat.

I tillegg forverret tidens dårlige transportsystem situasjonen ytterligere. Man klarte blant annet ikke å frakte korn fra et område med god vekst til et sted med misvekst. Og selvsagt var det de fattige som ble rammet verst, ettersom prisene på det man hadde av mat økte på grunn av de reduserte avlingene. Kanskje var det færre som døde direkte av sult enn de som døde av underernæring. For det svært ensidige kostholdet mange hadde, resulterte nok i en rekke sykdommer som raskt brøt ned de allerede svake og utmattede menneskene.

På denne tiden så man en klar nedgang i fødselstall. Frem til begynnelsen av 1400-tallet var det i Europa lavere enn i de foregående femtiseksti årene. Men det er hevdet at den lavere befolkningstettheten resulterte i at man generelt ikke levde dårligere enn på 1200-tallet. Det var faktisk store grupper som generelt levde bedre.

Helsesykdomdd3

Skjelett fra Olavs¬klosterets kirkegård i Oslo. Gjennom osteo¬logiske analyser kan man finne mange sykdom¬mer som slitasje¬gikt og lepra i tillegg til skader.

Ben og tenner gir mye informasjon
Utgravninger av skjeletter fra middelalde-ren har gitt oss mye innsikt om den livsstilen som fantes på den tiden. Kunnskap om varierende boformer, hygiene, mat-vaner, infeksjoner, sykdommer, ulykker og behandlingsformer kan avspeile seg i ben og tenner fra mennesker fra en fjern fortid.

På samme måte som i vår tid, var god tannhelse av stor betydning for hvordan man hadde det. De bakteriene som forårsaker karies, har alltid vært tilstedeværende hos menneskene. Men om man utviklet karies eller ikke, var helt avhengig av hva man spiste og om man stelte tennene. Oppdaget man hull i tennene, kunne dette blant annet bety at man hadde spist mat som ga karies-bakteriene føde, og ofte var det da snakk om mat som inneholdt mye sukker. Sukker nevnes i Norden i skriftlige kilder i 1329, men det var på den tiden en luksusvare. I middelalderen hadde de aller fleste ikke tilgang på rent sukker annet enn i form av honning. Maten på denne tiden var ofte salt eller sterkt krydret og man trengte følgelig noe å drikke. Øl ble laget av maltet bygg, gjær og vann, og for å skjule den begynnende eddiksyredannelsen under ølproduksjonen, ble det gjerne tilsatt honning til ølet. Dette resulterte i at man fikk i seg mye søt drikke, med dårlige tenner som resultat.

Tennene ble også slitt svært raskt ettersom maten ikke var finfordelt. Melet man fikk fra kornet ble malt på steinkverner, og både mel, grønnsaker og kjøtt kunne inneholde mye sand, noe som slet betraktelig på tennene. Sukkeret slet videre på tannemaljen og man kunne etter hvert få dype kratre i tennene. Men man fjernet sjelden en tann, for de åpne hullene kunne lett resultere i alvorlige infeksjoner. Selv om man i India kjente til tannbørster for renhold av tennene allerede på 500-tallet før Kristus, kom tannbørsten til Europa først på 1800-tallet. Så det var vel så som så med renhold av tennene.

Det er videre viktig å tenke på at hvis man mistet en stor del av sine tenner, så betydde det at det kunne være vanskelig å spise et variert kosthold, ettersom mange matvarer kunne være vanskelige å tygge. Dette kunne bety at man ikke fikk i seg de næringsstoffene man trengte.  Artroser eller slitasjer i små og store ledd var også en vanlig forekommende sykdom i middelalderen. Årsakene kunne være infeksjoner, overbelastninger, omsetning av ulike næringsstoffer, men ikke minst alder. Store leddskader kunne føre til invaliditet, noe vi kan se på malerier hvor mange gikk med krykker.

I de overfylte og skitne gatene stortrivdes bakterier som ga dårlig hygiene, og som kunne føre til sykdommer som tuberkulose og spedalskhet, noe som også beinrestene forteller oss om. Interessant er det å registrere at det vi i dag snakker om som velferdssykdommer, blant annet kreft og beinskjørhet, også fantes under middelalderen. 

Gikt er en gammel sykdom som er blitt beskrevet allerede under Hippokrates på 400 f. Kr. Selv om denne sykdommen er arvelig, ble den ofte sett på som et resultat av overflod. Som regel var det overforbruk av alkohol og mat med et høyt protein-innhold som man mente var årsaken. På samme måte som i dag, mente man i middelalderen at man kunne forebygge gikt ved å unngå den maten og drikken som utløste den.

I middelalderen ble kostråd sett på som svært viktige for å oppnå et friskt liv. Den hellige Hildegard av Bingen er vel den de fleste har hørt om i forbindelse med dette. Hun ga råd både når det gjaldt legekunsten og kosten. På samme måte som sykdommer hadde ulike årsaker, mente hun at anbefalinger når det gjaldt kosten også måtte være varierte. Hun la også stor vekt på at man skulle spise variert og ikke for mye, for at man skulle opprettholde helsen.

Helsesykdomdd4

Bein med osteoporose fra Visby

 Helsesykdomdd5