Dagligliv

Hvordan var pilegrimene kledd?

Av forsker i NIKU Petter B. Molaug

Om middelalderens klesdrakt med vekt på pilegrimenes klær

Middelalderen er en lang tidsperiode. Fra de første pilegrimsreisene på 1100-tallet til middelalderens slutt er det like lang tid som fra reformasjonen til i dag. I løpet av denne tiden skjedde det forandringer i klesdrakten. Utviklingen gikk til å begynne med fra snitt som beholdt stoffets rektangulære form fra vevstolen til snitt som mer fulgte kroppens former. Men middelalderen hadde også motesvingninger, med stor bruk av stoff, tettsittende klær, fotside gevanter eller tights.

Selv om de hadde de samme grunnforutsetningene var det store forskjeller mellom mannsdrakt og kvinnedrakt og mellom draktene til fattige og rike. Det var også forskjell på klær for forskjellige anledninger. Pilegrimsvandring var en slik anledning, men det var ikke noen oppskrift på hvordan pilegrimer skulle kle seg.

 

Innerst mot kroppen hadde både menn og kvinner en skjorte, bluse eller - for å bruke det latinske ordet - tunika - oftest av lin. Ull er ikke behagelig rett mot overkroppen. Lin holder seg imidlertid dårlig i jorda, så vi finner det ikke ved arkeologiske utgravninger. Men vi finner tunikaer på avbildninger fra middelalderen og vi kan slutte tilbake fra senere tiders skjorter. Det var ingen snipp og ingen knapper. Knapper ble først vanlig blant de høyerestående i senmiddelalderen, fra slutten av 1300-tallet, blant vanlige folk først på 1600-tallet. Hvis man skulle holde sammen noe, var det vanlige enten å bruke en ringspenne eller snøring. Underbukser eller truser ble ikke brukt. Tenk på skottene og deres kilt. Derimot kunne tunikaen ha en anselig lengde, for kvinnene gjerne fotsid. I varmt vær behøvde ikke bonden eller bondekona å ha på seg noe annet. Den kunne holdes sammen i livet av beltet. Den ble ikke beholdt på om natten. I middelalderen var det vanligst å sove naken under fellen.

På beina kunne mennene ha bukser. Bukser var brukt av germanerne alt i romertiden. I middelalderen var hoser mer vanlige, både for menn og kvinner. Hoser er lange strømper med eller uten fot. På foten kunne det være en fotklut. På tysk er hose gått over til å bli navnet på bukser. Lange hoser kunne festes med snorer i livet eller til beltet. Kvinner brukte korte hoser, og disse ble festet med hosebånd. Også menn kunne ha korte hoser.

Over skjorten eller tunikaen hadde mannen gjerne en kofte eller kjortel - det finnes mange navn på den, også overtunika. Koften var av vevet ull. Under halsåpningen var gjerne en splitt, slik at den kunne trekkes over hodet. Splitten kunne lukkes med en ringspenne eller med snøring. Koften var i utgangspunktet et rektangulært stykke tøy sydd sammen som en sylinder. Lange ermer ble sydd på. Under ermene og for å få kjortelen videre nedentil kunne det felles inn kiler. Stoffet til disse kunne tas f.eks. fra deler som måtte bort ved tilskjæringen av ermene. Korte kofter ble brukt til arbeide, mens lange kjortler var vanlig for fornemme i samfunnet. Motene skiftet, og på 1300-tallet ble etterhvert kjortlene kortere og også trangere. De ble til stramme jakker. Mer og mer av hosene ble synlige. Det var en middelalderens tights-mote. Ved pilegrimsvandringer var nok kravet til sømmelig antrekk større, og de lange gevantene nok foretrukket.

Også kvinnen brukte en kjortel eller overtunika, i prinsippet lik mannens. Det har vært spekulert på om selekjoler som i dag finnes på en del bunader kan føre sine aner tilbake i vikingtiden. Da ble selene festet til kjolen med staselige spenner. Kjoler med isydde ermer var ut fra avbildninger det vanlige i middelalderen. Ermene ble på 1100-tallet etterhvert trangere, og for overklassen kom det på mote med stoffdeler som hang ned fra håndleddet. Livet ble etterhvert mer innsvunget til det i siste halvdel av 1300-tallet var helt trangt. Det var nå knappene kom på mote, lange rekker med knapper. Ellers var spesialiteter som plisserte skjørt, vevete og broderte mønstre og ikke minst sammensetning av tøyer med forskjellige farver vanlige i middelalderen.

Over kjortelen eller overtunikaen kunne det brukes ytterligere et klesplagg, f.eks. en overkjortel. Både motekrav og ønsket om å holde varmen var avgjørende. På 1100-tallet kunne de få outrert vide ermer, i kontrast til ermene på tunikaen som var trange. På 1200-tallet ble det også vanlig med ermløse overkjortler. Disse kjortlene kunne ha belte i livet eller være uten. I beltet hang gjerne nøkler, kniv, en pung og kanskje ildstål med knusk. Hvis beltet var under kjortelen, kunne det være splitter i denne slik at man kunne komme inn til nøklene.

Over kjortel eller kjole kunne det bæres en ermeløs kappe, festet med en eller to spenner foran. Dette var naturligvis vanlig i kaldt vær, men også for å vise fornemhet. Også kappen var av ullstoff. Den kunne være kantet eller til og med foret med pelsverk.

På hodet var det forskjellige modeller for kvinner og menn. Alle gifte kvinner skulle ha håret tildekket, med hodelin eller hatt. Hårnett var vanlig i kombinasjon med hatter. I senmiddelalderen var de adelige kvinnenes hodebekledning ofte outrert, f.eks. den høye spisse hatten som ser ut som et kremmerhus, brukt i talløse filmer og tegneserier. Mannens vanlige hodeplagg var en hette, en liten festet med snor under haken eller en større hette med slag. Mest kjent er den såkalte strutehetten, en hette med slag og oventil bak en hale. Denne hetten kunne rulles sammen og brukes som en lue. Hatter var også vanlige, spesielt for folk som skulle ferdes ute, ikke minst pilegrimer. Vanlig var kombinasjonen av liten lue og derover hatt med brem.

På beina hadde folk sko eller støvler, hvis de hadde råd, men i middelalderen var ikke tykke såler eller heler i bruk. Fottøyet kan nærmet sammenlignes med mokkasiner. For å beskytte mot væte var læret gjerne rågarvet, dvs. med en ugarvet rand i midten. Fottøyet var ikke slitesterkt, og skomakeren var en av datidens viktigste håndverkere. Om vinteren ble det brukt fotkluter for å holde foten varm. En pilegrimsvandring fra Oslo til Nidaroskaupangen kunne nok gå ut over både ett og to par sko. Skomotene forandret seg gjennom middelalderen, mest hos de fornemme, men også hos menigmann. Forandringene var spesielt tydelige når det gjaldt lukkemekanismen. Mens remmer omtrent som dagens Docksiders var vanlig i tidlig middelalder, ble frontsnøring og spenner vanligst i høy- og senmiddelalderen. Selve fotformen forandret seg ikke så meget. Mest outrert var den i senmiddelalderen med de lange tåspissene. Noen måtte til og med bindes opp med en snor under kneet.

Vår pilegrimsvandrer kunne ha alle de klærne som jeg har nevnt. Det viser avbildninger i middelalderske bøker og kalkmalerier i kirker. Josef var ingen pilegrim, men en vandringsmann, og han hadde vanlig vandringsutstyr, som lue, kappe og vandringsstav.

Allikevel har det bredd seg en oppfatning av den typiske pilegrim, slik som det bl.a. kommer frem ved avbildninger av den hellige Jacob, han som ble gravlagt i Santiago i Spania. Oventil hadde han en hatt med brede bremmer mot solen. På hatten kunne det være et eller flere pilegrimsmerker. Jacob hadde muslingskallet som merke. Det foregikk en industri med helgensouvenirer ikke ulik våre dagers pinssalg. Hatten ble holdt på plass med en snor under haken. Drakten var skjult under en vid kappe. I hånden hadde pilegrimen en vandringsstav. Over skulderen og ned på den ene siden hang en skulderveske. Også denne kunne ha pilegrimsmerker. På beina hadde pilegrimen støvler eller sko.