Middelalder-Oslo

Middelalder-Oslo

Munkeordener i middelalderen

Av Jørgen Haavardsholm

I Norge var det i middelalderen åtte forskjellige munkeordener. I Oslo var fire av dem etablert, Benediktinerordenen, Cistercienserordenen, Dominikanerordenen og Franciskanerordenen. Middelalderens munkevesen har sine røtter ved Middelhavet. Kirkefaderen Augustin overtalte prestene ved sin hovedkirke i byen Hippo i Nord-Afrika til å flytte sammen med ham i en felles bolig, hvor de kunne dele måltider og ikke personlig ha noen eiendeler.

Dette skjedd rundt år 400 og ble opprinnelsen til alle de munkeordener som siden skulle følge. Det gikk lang tid før det ble utarbeidet særegne regler for prester som valgte et slikt liv. Munkeløftet var i kortform: Lydighet, armod og kyskhet. Det heter at drakten ikke skulle være påfallende, fordi man ikke skulle utmerke seg ved måten man gikk kledt på, men ved sin oppførsel. Opprinnelig var de ikke pålagt å iføre seg noen spesiell ordensdrakt. De var iført samme drakt som det vanlige presteskapet i det land der de var lokalisert. Augustins munkeorden, Augustinerordenen, kom til Norge på midten av 1100-tallet, men etablerte seg ikke i Oslo. Det var augustinerklostre i Trondheim (Elgeseter), i Bergen på Halsnøy i Sunnhordland på Utstein utenfor Stavanger, muligens også på Hamar.

 

Munker i middelalderen

Benediktinerordenen

Dette er den eldste av alle de eksisterende munkeordnene. Den ble stiftet år 529 av Benedikt av Nursia på Monte Cassino i Italia. Han etablerte en regel for hvordan munkene skulle leve, Benedikts regel. Den ble gjort allmenngyldig for klostre i hele Italia av pave Gregor den store som døde i år 604. Benediktinerne ble kristendommens brohode i Europa nord for Alpene. De etablerte seg i England allerede på 600-tallet og i Frankrike og Tyskland på 700-tallet. Til Norden kom de på 1000-tallet og var først misjonærer. Et av de første benediktinerklostrene i Norge, på Selja ved Stadt, ble etablert av munker som kom fra England på slutten av 1000-tallet. Omtrent samtidig ble det etablert et benediktinerkloster ved Trondheim (Nidarholm), i Bergen (St.Michaels kloster, Munkeliv) og ved Skien (Gimsøy kloster).

Nonneseter kloster (St.Maria kloster) i Oslo var et kloster for Benediktinernonner. Det er første gang nevnt i skriftlige kilder på slutten av 1100-tallet og er trolig grunnlagt etter 1150. Ikke noe av Nonneseter kloster er synlig i dag, men deler av det kan fortsatt være bevart under bakken vest for Grønlandsleiret og nord for Schweigaardsgate i Gamlebyen. I middelalderen lå klosteret like nord for Hovinbekken eller klosterbekken, som det etterhvert ble kalt.

Benediktinernes drakt består av en svart tunika med lærbelte og skapular med hette (Caputium).

Cistercienserordenen

Denne ordenen ble grunnlagt av Bernhard av Clairvaux i 1115. Idealet var å vende tilbake til Benedikts regel med fattigdomsarealet i sentrum. På meget kort tid var cistercienserklostre etablert over mesteparten av Europa. De ble lagt i landlige omgivelser, bl.a. fordi jordbruk var en viktig del av virksomheten. I Norge ble det grunnlagt cistercienserklostere utenfor Bergen (Lyse kloster), utenfor Trondheim (Reins kloster), ved Levanger (Munkeby) og i ytre Trondheimsfjord (Tautra kloster). På Hovedøya ved Oslo ble cistercienserklosteret etablert i 1147. Munkene kom fra Kirkstead i England. Klosteret var som alle cistercienserklostre viet til St.Maria, men kirken som stod der da cistercienserne kom, var viet til St.Edmund.

Cisterciensermunkene bar drakter av ufarget ull, dvs. hvite eller gråhvite, fordi St.Benedikt hadde foreskrevet i sin munkeregel at munkene skulle gå kledt i det billigste stoff som ble tilvirket i hans egn. Dette var som regel et grovt ullstoff. Antrekket bestod av en hvit tunika med svart skapular og hette (caputium). Under gudstjenesten bar munkene også en hvit kappe (cuculla) utenpå. Legbrødrene, som arbeidet for klosteret og bodde der, men som ikke var munker var kledd i brunt og hadde skjegg. Munkene var barbert og hadde tonsur (kronraking).

Dominikanerordenen

Spanjolen Dominicus grunnla et ordenssamfunn i Syd-Frankrike i 1216. Dominikanerne er ikke en munkeorden i vanlig forstand, men et samfunn av prester som har som formål å utbre den kristne tro gjennom sin preken, derav også kalt "predikerbrødrene". Dominikanerne var vanligvis ikke bofaste som andre ordener, men kunne beordres avhengig av de oppgaver de ble pålagt. I Norden etablerte de klostre eller ordenshus på lik linje med andre ordener. De var svorne til påbudet om ikke å besitte eiendom, dvs. et fattigdomsideal. Ordenen skulle heller ikke besitte jordegods, slik som f.eks. cistercienserne og benediktinerne i stor grad gjorde. Som tiggerorden var de helt avhengig av gaver fra befolkningen for å leve.

I 1239 ble dominikanerordenen tildelt tomt nord for St.Hallvardskatedralen til sitt nye kloster. Dette var bare vel 20 år etter at selve ordenen var blitt stiftet og viser nær kontakt mellom Norge og sentrale land i Europa. Fra før av lå Olavskirken syd på tomten, bygget på slutten av 1100-tallet eller rundt 1200. Dominikanerne fikk overta kirken og lot den utgjøre sydfløyen i klosteranlegget. Vanligvis ligger kirken i nordfløyen, men her ble hele grunnplanet speilvendt. Østfløyen som er den eneste som står i dag har hatt to byggefaser, en fra litt etter midten av 1200-tallet med vegger av steinmurer og innvendig flatt tak og en fra rundt 1300 med teglhvelv. Denne fløyen hadde to etasjer. Olavsklosteret ble gjerne kalt "up til brødra".

Dominikanernes ordensdrakt bestod av en hvit fotsid kledning med hette og skapular. Over denne bar man utendørs og når man prekte en svart mantel, også den med hette. Dette er bakgrunnen for betegnelsen "svartbrødre", egentlig brukt om benediktinerne. Lekbrødrene bar svart skapular og svart hette til sin hvite tunika.

Franciskanerordenen

Offisielt er de kalt minoriterordenen, de små brødrene. De går også under navnet "barfotbrødrene". Ordenen ble grunnlagt i året 1208 av Franciskus fra byen Assisi i Nord-Italia og ble raskt godkjent av paven. Ved hans død i 1226 var ordene spredt til store deler av Europa.

Med støtte av hertug Håkon Magnusson, senere Håkon V, begynte fransiskanermunkene i 1290 å reise sitt tigger-kloster i utkanten av byen, på østsiden av Alnaelva og Geitabru. Dette skjedde ikke uten konflikt med domkapitlet ved Hallvardskatedralen og med dominikanermunkene som så dem dom en direkte konkurrent. Med direkte støtte fra paven i Roma lyktes de likevel med sitt forehavende.

Franciskanerne ble i folkelig omtale ofte kalt "gråbrødrene", en betegnelse som egentlig ble brukt om cisterciensermunkene. Drakten var askegrå og var laget av simpelt ullstoff. Den bestod av en tunika med hette/kutte. Den hadde rep om livet i stedet for belte og til drakten hørt til vinterbruk også benklær. Sko ble ikke brukt med mindre omstendighetene krevde det.

Du er her: Hjem Oslo i middelalderen Middelalder-Oslo Munkeordener i middelalderen