Eufemia - Oslos middelalderdronning

I Eufemia - Oslos middelalderdronning har redaktør Bjørn Bandlien samlet bidrag fra en rekke fremtredende forskere i en usedvanlig vakker bok med mange illustrasjoner. 

Boken ble utgitt på Dreyers forlag våren 2012, 700 år etter dronning Eufemias død. Boken gir et godt innblikk i Eufemias liv og ikke minst hennes samtid, og kaster også lys over Eufemias bidrag til norsk og svensk hoffkultur og litteratur gjennom de såkalte Eufemia-visene som hun fikk oversatt "i rim fra tysk til svensk tunge, for at både unge og gamle kan forstå den. Det var dronning Eufemia som lot boken vende til vårt mål; Gud give hennes sjel evig frelse blant englene i himme­rik for alle de gode gjerninger hun gjorde mens hun var her på jorden, til Guds og denne verdens ære!" Slik ble dronning Eufemia minnet i etter­ordet til Eufemiavisen Hertig Fredrik av Normandie.

Av arkeolog Petter B. Molaug

St. Hallvards minnedag er 15.mai. Det var dagen storbondesønnen Hallvard Vebjørnson døde i Drammenfjorden, ifølge islandske annaler i 1043, skutt med tre piler under forsøket på å redde en forfulgt kvinne. Hvordan og hvorfor havnet han i Oslos byvåpen?

I annen halvpart av 1000-tallet var biskopen i Viken en viktig del av kongens følge og reiste ofte rundt med kongen. Fra ca.1100 fikk biskopen fast tilholdssted i Oslo, og i 1120-årene startet byggingen av den viktigste kirken i bispedømmet, domkirken.

Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU

Postbud, bilbud og drosjesjåfører har ofte klødd seg i hodet over gateadressen St.Hallvards plass. Nr.1 er bygningen vis a vis Oslo Ladegård. Den står inntil den lille plassen ved inngangen til Ruinparken ved Olavsklosteret. Men nr.3 har inngang og innkjøring fra Egedes gate, omtrent vis a vis Gamlebyen skole, dvs. helt på den andre siden av ”kvartalet”. Hvor gammel er St.Hallvards plass og hvordan så det ut i området øst for Oslo Ladegård på 18- og 1900-tallet. Og hvorfor ligger de sydligste delene av Hallvardskatedralens ruiner skjult under betong på utsiden av Minneparken (Ruinparken)?

 av historieformidler Leif Gjerland

Fra ca. år 1000 vokste Oslos middelalderby fra å være en liten havneby til å bli en viktig bispeby og deretter Norges hovedstad i år 1314. Men etter år 1624 ble byens befolkning flyttet over til den nye by Christiania og middelalderbyen forlatt og lagt under jord.

I dag er vi mange som vil ha den gamle byen fram i dagen igjen, for av tre grunner har vi i Oslo meget sjeldne rester av en helt spesiell middelalderby:

1 – Middelalderbyen Oslo var sjelden:
Biskopens senter med borg, kirke og kloster lå nord i byen, i det som i dag heter Ruinparken
Kongens slott, borg og kloster lå i sør, i det som i dag heter Middelalderparken
De to klart adskilte maktsentra avspeiler middelalderens kamp mellom den verdslige kongemakt og den kirkelige. Ingen andre norske byer har en så tydelig todelt bykonstruksjon.

2 – Middelalderbyen Oslo ble begravet
Da det nedbrente Oslo ble forlatt og lagt under jord på 1600-tallet, ble Oslo bortimot «glemt». Men utslettelsen bevarte utrolig mye av middelalderbyen Oslo. Interessen for den gamle byen våknet først da jernbanen la skinner gjennom den.
Få andre byer i verden har på denne måten blitt «forseglet» som et arkeologisk skattekammer. Det ga den sjeldne Oslo middelalderby tilnavnet «Nordens Pompeii».

3 – Middelalderbyen Oslo kan fortelle
Restene og ruinene etter de to maktsentrene ligger i Ruinparken og i Middelalderparken

Bybrannen i Oslo i 1624 kom beleilig for Christian IV. Skylda ble lagt på fem kvinner anklaget for heksekunst, hvorav tre blir halshugget. Dette skriver forfatter Per Olav Reinton i en artikkel i Klassekampen mandag 1. februar 2021. Artikkelen er basert på P.O. Reintons siste bok, "Byen som brant for syndens skyld. 1624", og gjengis i sin helhet her:

Bybrann. Tegning av Karl-Fredrik Keller fra «Middelalderbyen i Oslo» av Erik Schia og Karl-Fredrik Keller.

Oslo brant i 1624 som Guds straff for byens synd. Synden skyldtes at noen av byens kvinner var trollfolk. Kvinner fra byen blir fengslet som hekser og minst tre av dem halshugget. Byens regnskaper forteller at Jon Skarpretter får betaling for hvert hode han hogger av.

Brannen i Oslo kommer svært beleilig for Christian IV som vil opprette et nytt kjøpested i sitt eget navn innerst i Oslofjorden. For Oslos innbyggere er det krise. De får ikke lov til å bygge opp byen og drive handel der, og det tar år før det blir bygd hus for de rike – de «formuende» – i Kvadraturen. De første skjøtene kom i 1629, fem år etter brannen. De uformuende må holde seg utenfor vollene.