- Detaljer
- Kategori: Arkeologiske funn
Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU
Oslo middelalderby lå i skjæringspunktet mellom kommunikasjon over land og kommunikasjon til vanns. Mens tidligere store arkeologiske utgravninger var inne i byen, har de fleste større undersøkelsene fra 1992 vært i Oslos havneområde. Spennende funn er blitt gjort og med utbyggingen av Bjørvika vil det komme flere!
Fig. 1. Tre sentrale områder med funn av brygger og sjøboder i Oslo middelalder-havn. Lilla er biskopens område, rødt er kongens.
Oslo var ingen stor havneby i middelalderen, og handelen var ikke det som først og fremst skaffet byen inntekter. Det var heller skatter, avgifter og bøter pålagt innbyggerne i Oslos oppland og først og fremst jordleieinntekter. På det meste eide kirken over halvdelen av alle gårder, og kongen, stormenn og kjøpmenn store deler hver. Disse oppebørselsinntektene ble som regel betalt i naturalia, og disse måtte enten konsumeres, foredles eller selges videre. Dette ga bakgrunn for mye av eksporten fra Oslo havn. Og overskuddet kunne brukes til å kjøpe varer fra andre steder. Men det var selvsagt også regulær handel, i overskuddsprodukter som smør, pelsverk, huder, jern, gevir, bryner, kleberkar og trevirke. I senmiddelalderen var det særlig trevirke som økte i betydning som eksportvare fra Oslo.
Det var viktig for kjøpmennene og også kongen og kirkens menn å ha tilgang til brygger og også lagringsplass i sjøboder. I en retterbot fra Håkon 5 står det spesifisert hvilke varer som skulle oppbevares i sjøbodene og hvilke som skulle lagres oppe i bygårdene. I sjøbodene skulle det lagres malt, mel, rug, korn, hvete, hvetemel, flesk, bønner, erter, sild og andre tunge importvarer. Oppe i byen skulle det lagres øl, mjød, mungåt (vin), honning, tran, tørrfisk, smør og alle importvarer som ikke var tunge. I en rekke dokumenter fra høy- og senmiddelalderen står det også omtalt brygger og ikke minst eiendomsrett til sjøboder - hele sjøboder eller parter av slike. F.eks. eide Sakse Toresson i Vidarsgård i 1367 en sjøbod på nordsiden av Clemensallmenningen, midt på bryggen, og Osmund i Saksegården hadde i 1413 en sjøbod midt på biskopens brygge.
Det var brygger og sjøboder langs sjøkanten og også ute i sjøen på hele strekningen fra neset utenfor Mariakirken i syd til godt nord for Bispeallmenningen i nord. Utenfor selve neset nord for Alnaelvas utløp var det sandbanker og for grunt til å ha brygger. Det viser de arkeologiske utgravningene i 2005-7 for senketunnelen på Sørenga. Alnaelva har tatt med seg store mengder med leire, silt, sand og grus og avleiret dem i en vifte utenfor elvemunningen og godt ut på nordsiden av denne. Her ble det også funnet kraftige sjikt med kvist og fliser og ikke minst søppel fra middelalderbyen, særlig store mengder dyrebein og lærgjenstander. Hele 6600 sko eller større deler av sko ble funnet, samt en del knivslirer, sverdbalger, punger og vesker.
Kongsbryggen er nevnt i flere sammenhenger i skriftlige kilder. Kongen hadde en egen brygge utenfor kongsgården. Her kunne kongens folk ta imot varer han hadde bestilt eller gjerne ville ha. Kongen hadde etter forskriftene forkjøpsrett i tre dager til varer som kom fra utlandet. Arkeologene tror at de har funnet kongsbryggen fra rundt 1300, Håkon 5s tid da de grov der i 1992-93. Den har vært minst 32m lang parallelt med land, bygget av tykke liggende stokker av furu og gran, tatt rett ut av skogen med fellingshugg i den tykke enden og fløtningshull i den andre. De underste stokkene var festet med nagler til tilspisset stokker rammet ned i bunn-leiren. Den livlige virksomheten som pågikk her på begynnelsen av 1300-tallet var borte 100 år senere. Da lå det tre eller fire gamle båter rundt bryggen, slike som skulle repareres «til neste vår». Kongen satt andre steder enn i Oslo, helst i Sverige eller Danmark. Hvis han var i Oslo var det på Akershusborgen. Båtene sank og ble liggende inntil bryggen. De var ikke i veien lengre.
De arkeologiske utgravningene i 1993-94 og fra 2009 og fremover har vist at det utenfor biskopens eiendom og Bispeallmenningen var stor virksomhet gjennom hele middelalderen og også etter reformasjonen. De seneste utgravningene fra 2013 supplerer kunnskapen fra tidligere utgravninger og gir et godt bilde av havnestrukturen.
Fig. 2. Utgravningsfeltet i 2013 med lafte-kasser. Bjørvika og Hovedøya i bakgrunnen.
Det viktigste strukturelementet i havne-utbyggingen var laftekassene eller tømmerkistene. De har noe forskjellig utforming, men er alle konstruert som store kasser av liggende tømmerstokker. De står nede på datidens sjøbunn og har stått godt opp over datidens havoverflate. I de fleste tilfellene har dette minst vært på 2m dyp, ofte mer. Der stokkene krysser hverandre, er det gjerne nedhugg for å gjøre konstruksjon stabil. I flere tilfeller er det regulære laftehugg, slik som vi finner det i laftebygninger fra tiden. De fleste kassene har ikke bare yttervegger av tømmerstokker, men også stokker på tvers og langs inne i kassene og helt ut til ytterveggene, slik at det blir flere «rom». Disse hadde bare som funksjon å stabilisere konstruksjonen. Det er ikke alltid at stokkene lå rett over hverandre. Og i noen tilfeller er det stokker som har fungert som dragere for å holde veggene i kassene sammen eller fra hverandre. Stokkene er som i Kongsbryggen ubearbeidete unntatt i laftene. Det er funnet kasser med stokker i bunnen, som et slags gulv. Men i de fleste tilfeller er det ikke slike og heller ikke noen store oppfyllinger av steiner for å holde kassene nede.
Fig. 3. Oversiktskart over laftekasser i rødt med dateringer i svart. Det er senere funnet toppen av enda flere kasser. Nederst til høyre Vannspeilet.
Det å hindre disse tømmerkassene fra å flyte opp har sikkert vært en stor utfordring. Ubarket, ferskt tømmer var tung, men fløt allikevel. Det som kunne holde stokkene nede var tyngden av stokkene over vann. I noen tilfeller kan vi se hvordan de har arbeidet. Tynne stokker eller staur har vært rammet ned i bunnleiren slik at de kunne styre laftetømmeret på plass. Sannsynligvis var kassene konstruert på forhånd, f.eks. oppå isen. Det er lite rimelig å tenke seg at de dykket ned og gjorde tilpasninger med øks og bor under vann.
Hva brukte de kassene til? Det var to funksjoner de hadde. Begge forutsatte at det var et dekke over hele kassen, godt over vann. Den ene var som brygger. Den andre var som lagringsplass. For det siste formålet var det sikkert hensiktsmessig å bygge sjøboder oppå kassene. De beskyttet varene og gjorde også at tømmerkassene ble tyngre og holdt seg nede på bunnen.
Fig. 4. Fra utgravningene i 2013. Laftekasse fra sent 1300-tall. Skipsvrak brukt som fundament for laftekasse (fjernet da fotografiet ble tatt). I bakgrunnen spunt for kum i Midgardsormen, Oslo kommunes nye avløpsanlegg. Flere av laftekassene fortsatt inn i denne.
Ved de arkeologiske utgravningene av laftekassene har det vist seg at det ofte er forskjeller på utformingen av sidene. Deter lite hensiktsmessig med lange laftehoder som har stukket ut dersom en båt skulle legge til ved kassen, dvs. at den skulle fungere som brygge. I noen tilfeller er det fine avkuttete korte laftehoder på en side. Da er det rimelig å tenke seg at det var denne siden som båtene la til på.
Det er ikke funnet noen sikre spor av sjøboder fra middelalderen oppå laftekasser, men mange indikasjoner. I en av laftekassene fra siste del av 1300-tallet og gravd frem i 2013 ble det funnet en stokk som trolig er fra gavlen i en slik sjøbod. På yngre laftekasser, fra sent 1500-tall og tidlig 1600-tall, er det ved graving for Barcodebygninger og Dronning Eufemias gate funnet ansamlinger av takstein som trolig stammer fra taket på slike sjøboder. Dokumenter fra middelalderen hjelper oss også. I et diplom (brev) fra 1389 står det om to sjøboder på Hestebryggen som biskopen eier og makeskifter. I et diplom fra 1413 står det om en tomt som biskopen eier hvor det skulle settes opp en sjøbod.
Fig. 5. Rekonstruksjon av sjøboder satt oppå to laftekasser med forbindelse til land. Grunnplanen tilsvarer situasjonen med laftekassene fra 1389/90.
Tomten var 13 alen bred og 15 alen lang, alt etter hva slags alenmål som ble brukt 7,2 X 8,3m eller 6,2 X 7,1m. Dette passer svært godt med målene på to laftekasser som ble gravd ut for Dronning Eufemias gate i 2010/11. De stod ved siden av hverandre med langsidene parallelt med land. Mellom dem var det trolig en trebrolegning, og denne har fortsatt innover mot øst, der det ble funnet en mindre laftekasse, trolig fundament for en gangbro som har ledet ut til sjøbodene på laftekassene. Laftekassene var på landsiden utformet slik at de passet til at båter kunne legge til her. Tømmeret i laftekassene er felt vinteren 1389/90 går det frem av årringsanalyser (dendrokronologi).
Fig. 6. Detalj av laftekasse fra 1389/90. Den har blitt laftet opp et annet sted, tatt fra hverandre og fraktet til der den skulle brukes. Stokkene er merket med strek-nummer.
Ved utgravningene for Midgardsormen i 2010 og nederste del av Bispegata i 2013 ble det funnet deler av flere laftekasser. De ytterste er trolig fra siste halvdel av 1300-tallet, de innerste fra første halvdel. Under en av laftekassene lå det et båtvrak. Sannsynligvis har vraket vært brukt som fundament og stabilisering under kassen. Båtvraket, som ikke ble tatt opp, men tildekket og forhåpentligvis vil overleve en god del år til, er fra et fraktefartøy på vel 10m, med en mast for råseil og stevnror. Det er bygget av eik i klinkbyggingsteknikk, dvs. at båtborden har overlappet hverandre og vært festet sammen med klinknagler.
Utenfor laftekassen fra 1389/90 var det flere kasser og fundamenter som også kunne dateres nøyaktig, nemlig til 1469. Grunnen til at det ble bygget lengre og lengre ut i vannet var ønsket om å få dypere vann inntil bryggene. Det var tre faktorer som man måtte kjempe mot. Den ene var naturlig tilslamming fra elvene Alna og Frysja (Akerselva). Den andre var tømming av søppel fra byen ut i sjøen. Dette ble etter hvert forbudt, men ser ikke ut til å ha hjulpet. Den tredje grunnen var landhevningen.
Fig. 7. Et båtvrak og laftekasse fra 1469. Utgravninger for Dronning Eufemias gate i 2010.
Fortsatt i dag er det i Oslo en landhevning på ca. 4mm per år. I perioder av middelalderen, særlig på 1200- og begynnelsen av 1300-tallet var det meget mer, opptil 12 mm per år. Det er svært langgrunt utover fra stranden i middelalderbyen. Det var derfor svært viktig å hindre at båter gikk på grunn. Det var også fint å få mer lagringsplass for eksport- og importvarer i sjøbodene.
Fra rundt 1570 og frem til 1624 har det vært anlagt store kasser med brygger og trolig sjøboder utover i Bjørvika. Etter all sannsynlighet var det trelasteksporten som satte fart i dette. Nordbryggen er nevnt i skriftlige kilder, og det er svært sannsynlig at det er denne som ble funnet ved arkeologiske utgravninger for Barcode i 2009 og også ved senere utgravninger i forbindelse med Dronning Eufemias gate. Med reformasjonen fikk kirken konfiskert sine eiendommer. De tok kongen. Biskopen hadde ikke lenger eiendomsrett over sin del av bryggeområdet. I stedet var det byens kjøpmenn som tok over. De tjente på leveranser til Akershus festning og investerte etter hvert stort i oppgangssager langs Akerselva og i transport av trelast til utlandet. De fikk også kongelige handelsprivilegier i et stort område utenfor byen. Nordbryggen viser hvilke store områder som ble tatt i bruk ute i Bjørvika som lager- og kaiplass.
Det vil fortsatt pågå store byggearbeider i Bjørvika, og store områder av det gamle havneområdet vil bli utsjaktet eller gjennomhullet av fundamentpeler. Når disse levningene av brygger, sjøboder, båtvrak og gjenstander som ligger på den gamle sjøbunnen blir fjernet eller ødelagt, er det viktig at det skjer arkeologiske undersøkelser i forkant. Det er fortsatt meget vi ikke vet om denne viktige delen av middelalderhavnen i Oslo.
Fig. 8. Laftekasser gravd frem i Midgardsormen kum S7 nederst i Bispegata. Kassene fortsetter i utgravningsfeltet i 2013.
- Detaljer
- Kategori: Arkeologiske funn
Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU
Blant de eldste funnene fra middelalder-Oslo er en balansearm til en skålvekt. Den er laget av kobberlegering, er stangformet og vel 21cm lang. I midten er et opphengningshull. Her har vært festet en lenke eller snor som balansearmen har vært holdt i. I begge ender av stangen er det hull der vektskålene har hengt, sannsynligvis hver i tre lenker. Bare armen er bevart.
- Detaljer
- Kategori: Arkeologiske funn
Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU
Hjulrokken ble først vanlig på 1700-tallet. Før dette ble tråd spunnet med håndten. Håndten kan man i dag kjøpe i f.eks. Husfliden, men disse er annerledes enn de vanlige tenene i middelalderen, selv om prinsippet for bruken er det samme. Den gredde ullen (karder var ikke i bruk i middelalderen) ble festen på en rokk, en stor, forseggjort pinne som ble holdt under armen. Ullen ble festet i en krok eller et hakk på tenen. Tenen er smal og spiss og uten ujevnheter. Tornerose ble som kjent stukket med en ten.
- Detaljer
- Kategori: Arkeologiske funn
Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU
Alle skårene på fotografiet er fra samme kanne. Lengst til venstre ser vi munnings-randen og dekoren rundt halsen med 4 riddere eller konger til hest utført i plastisk dekor. Vi ser tydelig de lange, trekantete skjoldene med dekor. Hestene har et klede, skaberakk over seg. Ved siden av rytterne står de bevarte restene av kannens buk og bunn. Øverst er en del av den avbrukne skjenketuten. På buken er det pålagt dekor med jakthunder eller rovdyr eller begge deler.
- Detaljer
- Kategori: Arkeologiske funn
Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU
Skrivekunsten var ikke noe som hver mann behersket i middelalderen, og det var forskjell på skriving. Runer var det vanligste, og vi finner innskrifter på pinner, merkelapper og suppebein. Mange slike er funnet ved utgravningene i Oslo. Kniven var skriveredskapet for runer. Kirkens menn brukte latinske bokstaver, og det var slike, gjerne i form av majuskler og minuskler som ble brukt ved skriving av manuskripter og dokumenter. Her ble det brukt pensel og fjærpenn, helst på pergament. Men det fantes også en tredje skrivemåte, å bruke vokstavle.
- Detaljer
- Kategori: Arkeologiske funn
Av Petter B. Molaug, forsker i NIKU
En vanlig funngruppe ved utgravningene i Gamlebyen i lag fra 1100-tallet frem til 1500-tallet er noen flate steinheller med rifler på begge sider. De er aldri hele, men blir funnet i fragmenter. Men ut fra den buete ytterkanten er det som regel lett å beregne størrelse og form. Hellene har vært runde med en diameter på opptil 55cm. Det var ikke noe rart at disse hellene kunne gå i stykker. De er gjerne bare 7mm tykke og ble utsatt både for støt og varme.
- Detaljer
- Kategori: Ny viten
Av arkeolog Petter B. Molaug
I middelalderen var det i Norge få veier utenom byene som egnet seg for hest og kjerre/vogn. Det som gjaldt den gangen, var gang- og ridestier i sommerhalvåret og veier og strekninger som egnet seg til transport med hest og slede på vinterføre. Transport til og fra Oslo var preget av at vinterføre var best for transport til lands, dvs. til og fra områdene i vest, nord og øst. Transport mot syd og til fjerntliggende mål var enklest i sommerhalvåret, først og fremst på Oslofjorden.
Noen av veiene til lands og til vanns til og fra Oslo i middelalderen
Mot syd var det gang- og ridevei over Ekeberg, via Ljabru og videre sydover over Grønliåsen til Haugsbru i Oppegård. Fra Ljabru til Haugsbru har veien status som oldtidsvei og er fredet. Det finnes åtte gravrøyser fra jernalderen inntil veifaret. Det var også vei fra broen over Kverner og opp over Ryen og fra Bryn (Bruvin) og forbi Skøyen og Østensjøvannet.
Den korteste veien fra Oslo mot nord til fots og til hest var gjennom Nordmarka. Men diskusjonen om hvor veiene i middelalderen gikk til lands ut fra Oslo har siden midten av 1990-tallet vært sterkt farget av arbeidet med å kartlegge og tilrettelegge pilegrimsledene. Og disse var det ikke noen planer om å la gå gjennom marka.
Veifarene var i sin tid ikke spesielt anlagt for pilegrimer i vårt område, men var de vanlige veiene brukt av folk, tjodveiene(Þjóðvegr=folkevei). Disse veiene er omtalt i Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 og bestemmelsene der bygger på det som var skrevet i de eldre landskapslovene. I landsloven var det bestemmelser om vedlikeholdsplikt for den som eier marken der veien går eller om veivedlikehold for bygdelaget. Dette gjaldt både sommervei og vintervei, samt broer og båtfrakt over vann. Tjodveiene skulle være 8 alen brede. Dette ble kontrollert av kongens ombudsmann, og dette ble kalt baugreid. Det skulle måles et spydskaft som var 8 alen langt, med en vidje opphengt i hver ende. Spydet skulle ligge på tvers over hesteryggen foran den bonden som ble oppnevnt til oppgaven. Han skulle følge midten av veien. Hver gang en av vidjeringene falt av pga en gren eller et tre, skulle det bøtes 1 ertog sølv til kongen. Oldtidsveien på Grønliåsen. Foto: Oppegård historielag
Da pilegrimsleden fra Oslo til Trondheim ble planlagt i 1996 ble det valgt trasé mot vest fra middelalderbyen via Gamle Aker kirke (i middelalderen Aker kirke) og derfra til Bærum over Fåbro og videre over Krokskogen til Ringerike og videre over Hadeland og Toten til Gudbrandsdalen. Dette var et valg ikke bare gjort ut fra kunnskap om hvor veiene gikk i middel-alderen, men i stor grad også for å fange opp kulturhistorisk viktige steder i vår tid med bevarte bygninger og andre levninger fra middelalderen som poster på leden.
Senere er det laget en «østled» ut av Oslo over Hvam og gjennom Romerike, langs Mjøsa til Hamar og opp i Gudbrandsdalen der den møter «vestleden» ved Lillehammer og går opp gjennom Gudbrandsdalen og over Dovre mot Nidaros. Og det er etter hvert kommet til en rekke pilegrimsleder utenom Oslo, alle basert på gamle farleder og på ønsket om kulturhistoriske opplevelser for pilegrimene og for andre.
Gamle ferdselsveier gjennom Oslomarka
I de seneste årene er det blitt påvist flere farleder gjennom Nordmarka som har vært brukt av folk til fots og til hest tilbake til 1500-tallet og til middelalderen. Mye av dette kan vi takke det iherdige arbeidet til Ståle Pinsli for. Han har funnet igjen i terrenget mange av strekningene der disse gamle veifarene gikk. Disse er bl.a. publisert i Årbok for Maridalens venner for 2017 og supplert i 2021.
Pinsli mener at det har gått fem gamle gang- og rideveier fra Oslo/Christiania og mot nord gjennom Nordmarka, enten helt nord til Hadeland eller ned i Nittedal og Hakadal på vei til Hadeland. Fire av disse kan ha vært brukt tilbake i middelalderen.
Bygata gikk fra byen opp i Maridalen på vestsiden av Maridalsvannet og derfra forbi Gåslungen, over Myrtjernshøgda, gjennom Fortjernsbråtan (mellom Bjørnsjøen og Helgeren), langs Hakloa til Hadelandshøgda øst for Store Sandungen, forbi Båhussetra ved Åstjern, syd for Gjerdingen til Sindersetra (ved vestenden av Mylla), og ned til Olimb gård forbi Slåttebråtan. Da var du kommet til søndre del av Hadeland, mellom Jevnaker ved Randsfjorden i vest og Roa i øst. Og videre nordover på høydedragene står de bevarte middelalderkirkene tett, Lunner, Gran og Tingelstad.
Gamle Hadelandsvei gikk opp fra Årvoll og Stig, forbi Lilloseter, Sørskogen og forbi Movann til Laskerud og sydenden av Ørfiske. Derfra gikk den nordvestover til Trehjørningen og derfra nordover forbi Bakken til Kongsvang i Hakadal like syd for Harestuvannet. Herfra fortsatte den til videre mot Lunner i Hadeland.
Byveien fulgte Bygata nordover til nord for Gåslungen og derfra til Trehjørningen der den gikk sammen med Gamle Hadelandsvei.
«Gangstie» Sander Bjertnes har Pinsli funnet fra Sander på østsiden av Maridalsvannet der den tar av fra Dragonveien og går via Snippen, Movann og Burås ned i Nittedal ved Bjertnes. Der kan den ha krysset Nitelven ved Åros gård der den møter en annen gammel vei som kommer fra «Oldtidsveien» fra Stovner over Gjelleråsen og Lahaugmoen.
Dragonveien gikk fra Akershus festning, via Kjelsås, på østsiden av Maridalsvannet forbi Movann, på østsiden av det senere oppdemte vannet Ørfiske og ned i Hakadal til Hakadal verk. Den var i bruk på 1700-tallet for dragonregimentet på Akershus, men har iallfall vært i bruk tilbake til ca.1550 da jernverket ble etablert.
Disse gamle gang- og rideveiene er hverken merket i terrenget eller er vernet som kulturminner. De er sterkt i fare for stedvis å bli ødelagt pga moderne skogsdrift, i tillegg til at nyere kjerreveier og moderne gangveier og løyper har fjernet sporene på mange strekninger. Alle kulturminner fra før 1537 er ifølge kulturminneloven automatisk fredet. I tillegg står det at det også skal tas hensyn til andre kjente og verdifulle kulturminner.
Derfor er det tatt et initiativ fra Fellesrådet for historielagene i Oslo for å verne de gamle ferdselsveiene ved aktiv bruk og vern. Fellesrådet har som mål å forankre et tverrfaglig kulturminneprosjekt for Oslo-marka i et fagmiljø som samarbeider med relevante institusjoner og interesserte organisasjoner og personer. Det må kreves at hogst kun skjer på steder hvor det er foretatt arkeologiske registreringer. Skogsmaskiner må styres etter oppdaterte kart der kulturminner er registrert. Og ferdselsveier og andre kulturminner som ligger der, men ikke er registrert, må finnes, registreres og legges inn i databasene. Det må stilles krav om at alle større skogsmaskiner skal ha GPS med oppdaterte kart som viser når de nærmer seg kulturminner som er registrert i Askeladden (Riksantikvarens database for kulturminner). Terrengmodeller og andre dataprogrammer ligger klare til bruk på kilden, NIBIO.no. Det må også være særskilte kjøreregler for skogsmaskiner slik at de kan passere fredete ferdselsveier uten at de tar skade.
Evald Jon Strøm og Stein Øberg 2020: Vi må finne kulturminnene før skogsmaskinene gjør det. Lokalhistorisk magasin 2020/1. Også trykket i flere medlemsblad for historielag i Oslo i 2021 og 2022.
Ståle Pinsli 2017: Historiske ferdselsveier fra Oslo gjennom Nordmarka til Hakadal og Hadeland. Maridalens Venner. Årsskrift 2017.
- Detaljer
- Kategori: Ny viten
av Erla Bergendahl Hohler
Oslo bys våpen i dag er basert på det gamle byseglet fra middelalderen. Det forestiller St. Hallvard, domkirkens og Oslo bispedømmes skytshelgen. Han var en ung mann av høvdingætt fra Lier, som ble skjendig myrdet da han forsøkte å forsvare en fattig kvinne. Morderne senket liket hans i Drammenselven med en møllestein rundt halsen. Men liket fløt opp igjen, og det ene mirakel etter det andre gjorde det klart at den unge mannen var en helgen.
- Detaljer
- Kategori: Ny viten
En historiker, en rettsmedisiner og en biskop gikk i 2012 sammen om en undersøkelse om en relikvie som tradisjonen ville ha til å være etter kongen.
Relikvien, som til vanlig befinner seg i den katolske St.Olavs kirke i Oslo, skal stamme fra Olav den hellige. Historikeren Øystein Morten fikk med seg rettsmedisiner Per Holck og fikk tillatelse fra den katolske biskopen Bernt Eidsvig til å gjennomføre en karbondatering. Undersøkelsen daterer benet til rundt 1030, og bekrefter at den stammer fra den tiden Olav den hellige levde.
Oslo i middelalderen