Dagligliv
Torget i middelalderen
Av forsker i NIKU Petter B. Molaug
I Magnus Lagabøtes Bylov heter det at "på torget kan folk selge hva de vil". Senere kom det reguleringer som bestemte at tekstiler skulle selges fra stretebodene. I Oslo lå torget på den trekantete plassen mellom Bispeborgen i nord, Hallvardskatedralens kirkegårdsmur i øst og bygårdene i syd. I østenden av torget munnet Nordre strete og Vestre strete ut. I vestenden fortsatte Bispealmenningen ned til sjøen og Bispebryggen.
Middelalderens butikker ble kalt streteboder og lå langs Østre, Vestre og Nordre strete. Bodene var en del av bygårdene. Det var enten kjøpmenn, håndverkere eller begge deler som bodde og virket i disse bygårdene langs stretene og hadde sine streteboder der de solgte i smått til byens befolkning og tilreisende. Større varepartier ble solgt direkte fra lagerbygninger inne i bygårdene eller fra sjøbodene.
Alle nye og ubrukte ting skulle selges fra stretebodene. Herfra solgte kjøpmennene sine varer, som importert korn, honning og andre matvarer, salt, øl og vin, kramvarer av metall, keramikk og glass, klebergryter, baksteheller, kvernsteiner og bryner, importerte tekstiler osv.
Byens håndverkere hadde bodene sine langs stretene og solgte produkter som sko og støvler, kammer, jernredskaper, våpen, finsmedprodukter, dreiete og laggete kar, samt matvarer som brød, kjøttvarer og fisk.
Oslo torg var i første rekke et bondemarked. Bønder fra omegnen kom til markedet med varene sine, de bøndene som ikke hadde fast noen fast kjøpmann å levere til. Her ble det først og fremst handlet med matvarer, som korn, mel og malt, smør og ost, grønnsaker som neper, erter, frukt som epler, bær, fisk, kjøttvarer både fra tamdyr og vilt, levende dyr, både storfe, sauer, geiter, griser, høns og gjess, videre huder og skinn, vadmel, mose til toilettpapir og hustetting, trevarer til husflidsprodukter og ferdige produkter som vidjeringer, sopelimer, trekar og enklere treredskaper.
De som kjøpte varer på torget var først og fremst byens egen befolkning. De kunne betale med mynt, men kanskje like gjerne med naturalia, som en ren byttehandel.
