Middelalderbyen
Da Oslo brant for synden
Bybrannen i Oslo i 1624 kom beleilig for Christian IV. Skylda ble lagt på fem kvinner anklaget for heksekunst, hvorav tre blir halshugget. Dette skriver forfatter Per Olav Reinton i en artikkel i Klassekampen mandag 1. februar 2021. Artikkelen er basert på P.O. Reintons siste bok, "Byen som brant for syndens skyld. 1624", og gjengis i sin helhet her:
Bybrann. Tegning av Karl-Fredrik Keller fra «Middelalderbyen i Oslo» av Erik Schia og Karl-Fredrik Keller.
Oslo brant i 1624 som Guds straff for byens synd. Synden skyldtes at noen av byens kvinner var trollfolk. Kvinner fra byen blir fengslet som hekser og minst tre av dem halshugget. Byens regnskaper forteller at Jon Skarpretter får betaling for hvert hode han hogger av.
Brannen i Oslo kommer svært beleilig for Christian IV som vil opprette et nytt kjøpested i sitt eget navn innerst i Oslofjorden. For Oslos innbyggere er det krise. De får ikke lov til å bygge opp byen og drive handel der, og det tar år før det blir bygd hus for de rike – de «formuende» – i Kvadraturen. De første skjøtene kom i 1629, fem år etter brannen. De uformuende må holde seg utenfor vollene.
Får ikke hjelp
I brevet fra borgermester Søren Mogensen til Christian IV den 20. september 1624, hvor han forteller om hva som er skjedd natt til 17. august, skriver han at byen brant «for syndens skyld», men ikke at den brant ned. Han ber om hjelp til å bygge byen opp igjen, men får det ikke. Borgermesteren og Oslos byråd og befolkning forsvinner ut av historien etter brannen. Inn kommer velstående danske innflyttere, de fleste fra Christian IVs hjemby Haderslev, og tar over. Christiania blir en dansk provinsby.
Christian IV er i Oslo i tre dager. Den fjerde dagen, den 27. september, erklærer han som Christianias fødselsdato, før han reiser til det som opptar ham mer, nemlig sølvet i Kongsberg. På vei til Kongsberg tenker kongen først og fremst på å gi skriveren på festningen Akershus, Nils Toller, en belønning. Det er en skjenkebevilling i syv år, hvor det står i tidens kronglete språk at skjenkingen skal foregå i den gården Nils Toller nettopp hadde bygd i «den gamle By Oslo». Han får nå tillatelse til, i brev av 3. oktober, helt for seg selv og alene, å skjenke «Rhinske og Spanske vine, uforfalsket og ublandet, udi hele og halve Anhmer og Ankers tal, og ikke ringere, at maa selge og forhandle». Skriveren på Akershus får tildelt en rekke privilegier, blir borgermester og byens rikeste mann. Det å belønne Nils Toller er det første kongen gjør. Først dagen etter får resten av byen beskjed om hvordan de skal ordne seg. Hva blir han så rikt belønnet for?
Huset, som Nils Toller nettopp har bygd, lå der Oslo Ladegård nå ligger. Her giftet han seg, og her fikk han sin første sønn. Bygningen som han reiste før brannen i «den forrige By Oslo» ble familiens sommersted etter at han fikk bygd seg et lite palass innenfor vollene i Kvadraturen.
Skjenkebevillingen
Hallvardskatedralen, like ved Ladegården, var i bruk i mange år som domkirke. For salmesangens skyld ansatte de en organist tolv år etter brannen. Katedralskolen, stedet for akademisk utdanning og Oslo-humanistene, ble værende i det tidligere Olavsklosteret like ved Hallvardskatedralen. Oslo Torg fortsatte som vintermarked hvor bøndene kunne utnytte sledeføret fra Mjøstraktene og Värmland, Drammensvassdraget og Hallingdal, og bringe varene til handelsstedet innerst i Oslofjorden, like til Nils Tollers vinstue.
Vinstuer ble på den tiden åpnet for å betjene en by med stor ferdsel, ikke for lokalbefolkningens fornøyelse, men for å være møtesteder hvor det kunne drives handel og forretninger. Og det kom fortsatt båter fra utlandet til de gamle bryggene. Det ble holdt katolsk messe der for farende sjømenn. Skjenkebevillingen til Nils Toller viser at det var stor aktivitet i «den gamle By» Oslo etter brannen 17. august.
Byens mektigste
Brannen i Oslo endret Nils Toller fra skriver på Akershus til byens mektigste og mest velstående mann, og familien hans kom til å prege Christiania i mange hundre år framover – men det var ikke vinens skyld. Kongen, ved stattholder Jens Juel, gjorde i årene som fulgte alle innkjøpene sine til statens formål gjennom Nils Toller, som også forpaktet kongens sagbruk langs Akerselva. Avsetningen var sikret ved at hollandske kjøpmenn – og de var de mest sentrale i det som senere er kjent som hollendertida – var forpliktet til å kjøpe bord fra sagbrukene hans til en pris han fastsatte selv. Han ble medeier i Kongsberg Sølvverk og tok hånd om sølvet som skulle til Den Kongelige Mynt. Nils Toller ble Christianias selvfølgelige borgermester i mange år. Ingen kunne måle seg med ham i rikdom og makt, verken stattholderen på Akershus eller Norges kansler.
Den 4. oktober, dagen etter at Nils Toller er blitt belønnet med personlige privilegier, får stattholderen et brev med atten punkter, typisk for Christian IV måte å styre landet på, litt hulter til bulter, men innholdet er klart nok. Oslofolk får ikke støtte til å bygge opp husene sine, og de får ikke lov til å drive handelsvirksomhet fra «den forrige By Oslo».
Få kilder
På Akershus sitter stattholderen Jens Juel med skissene som de danske offiserene Frans Brockenhuus og Bjørn Kaas etterlot etter at de i 1567 tente på Oslo for å stanse svenskene. De foreslo at det skulle bygges en garnisonsby inntil festningen. Forslaget ble avvist av det danske riksrådet etter befaring. Påskedagen 1568 erklærte befaringsmennene i et åpent brev at den nye byen var foreslått på en ubekvem plass, og ville være til hinder for Akershus «om noget kom paa». I 1624 tar stattholderen skissen fram igjen, og begynner å reise Kvadraturen slik han regnet med at Christian IV ville.
Merkelig nok er brevet fra Oslos borgermester og regningen fra Jon Skarpretter de eneste kildene vi har. Brann var ingen hverdagslig sak og må ha gjort inntrykk. Det skjedde bare en gang hver generasjon. Oslo brant tolv ganger på fem hundre år, og oslofolk var flinke til å bygge byen opp igjen.
Sidsel, Karine og Eline
De tre som Jon Skarpretter ifølge byens regnskaper fikk penger for å ha halshugget, het Sidsel Nilsdatter, Karine Clemensdatter og Eline Steensdatter. De to andre som ble fengslet for å ha innlatt seg med djevelen så byen brant hadde etternavn. Som vanlig i Norge er også etternavnene deres knyttet til gårder: Birgitte til Ekeberg, Ingrid til Kværner. Men det finnes ikke et ord noe sted om hvorfor disse fem ble plukket ut, hvem de var, eller konkret hva de hadde gjort. Det er oppsiktsvekkende at heksejakten i Oslo skiller seg fra tilsvarende oppgjør i Bergen og Finnmark, hvor vi i detalj vet hva trollfolk ble gjort ansvarlige for. Med tanke på hvilken sentral rolle de ble beskyldt for å ha den skjebnesvangre natten i august 1624 er det merkelig at de siden har vært glemt.
Boforholdene til Oslos befolkning betyr ingenting for den dansk-norske kongen. Han vil bare ha ro til å bygge opp den danske provinsbyen Christiania innerst i Viken. Det er 30-årskrigen som tar all Christian IVs oppmerksomhet, krigen mellom katolikker og protestanter som begynte i Wien i 1618. Det går dårlig for ham som leder for protestantene. De katolske leietroppene strømmer inn over Jylland og jager den dansk-norske kongen på sjøen.
Når leieknektene svermer inn over Jylland, finner de formuende danske borgere et fristed bak murene i Kvadraturen – kongens Christiania.
Rangsyke
Nils Tollers mor gifter seg med borgermesteren i Haderslev, og familien kommer seilende inn til Oslo på skipet Duen, familiens egen farkost. Hennes seks sønner og fire døtre skulle komme til å sette sitt preg på byen både som embedsmenn, handelsmenn og militære i mange år. Familiene Toller, Hausmann, Garmann, Stockfleth, Mechlenburg, Tritzschler og de andre nyankomne, bosatte seg og giftet seg inn i hverandre uten å komme i berøring med Oslos opprinnelige befolkning. Mennene viste seg ikke på gata uten høy, pudret parykk og hvit skjorte med kalvekryss, og kvinnene skaffet seg pondus i omfangsrike kjoler og store sjal. Nå er det de som betyr noe i byen. Besøkende forteller om et Christiania som led av «rangsyke». Sporene etter de rangsyke kan sees i de omfangsrike bygningene i Kvadraturen i dag.
De som bosatte seg i Kvadraturen nøyde seg ikke med hus med mindre enn ti til tolv rom. Bymarka ble delt opp i løkker, jordstykker fordelt etter bygårdenes størrelser. Det førte til at de rikeste fikk de beste områdene hvor de kunne bygge lysthus. Navnene til eierne lever fortsatt, som i Ruseløkka etter borgermester Lauritz Ruus som fikk hundre mål, Risløkka etter kjøpmann Anders Riis, Tullinløkka etter kjøpmann Anders Tullin. Johan Garmann, med det fineste huset i kvadraturen, fikk den 30 mål store Munkedammen ned mot Pipervika. Ei løkke på 42 mål ble tildelt hollenderen Selio Marselis, med det åpenlyst herskapelige lyststedet Marselienborg, som lå utenfor vollene, der Stortinget, Universitetet, Studenterlunden og Nationaltheatret er nå. Han blir den mektigste mannen i Christiania, men minnes bare med bortgjemte Marselis gate på Grünerløkka i dag.
Nils Toller tjener mest, og de fem kvinnene betaler mest, ved brannen i Oslo den 17. august 1624. Kvinnene fortjener et minnesmerke.
Per Olav Reintons bok "Byen som brant for syndes skyld. 1624" vil være til salgs på Middelalder-Oslos arrangementer når korona-restriksjonene igjen tillater det.
