Middelalderbyen
Kilder til Oslo middelalderby
Av forsker i NIKU Petter B. Molaug
Kildene til kunnskap om middelalderens Oslo er tallrike, og mange forskjellige fagområder har produsert ny kunnskap. De skriftlige kildene som kongesagaene, lover og dokumenter har først og fremst vært brukt av historikere. I større og større grad har imidlertid det materialet som er fremkommet ved arkeologiske utgravninger fått betydning for vår oppfatning av middelalderbyen.
I løpet av 60 år fra de første utgravningene i 1860-årene ble alle de viktigste monumentalbygningene kjent fra de skriftlige kildene funnet i marken. Det var Kongsgården og det kongelige kapellet, Mariakirken ute på øra, neset mellom Alnaelva og Bjørvika. Det var Bispeborgen og Hallvardskatedralen nord i byen og Clemenskirken og Nicolaikirken mellom det kongelige og geistlige senteret. Nord for Hallvardskatedralen ble Olavsklosteret (dominikanerkloster) og Korskirken fremgravd, og på sydsiden av Alnaelva deler av det andre tiggermunkeklosteret, fransiskanerkonventet. Alle disse bygningene var bygget i stein. De kunne identifiseres ut fra deres utseende og de skriftlige kildene. Ut fra slik kombinasjon av kilder har det også vært mulig å identifisere de viktigste av middelalderens gater, Østre og Vestre strete, Nordre strete, Geilene, Gatene og Bispeallmenningen og Clemensallmenningen. Middelalderbyens struktur kjenner vi relativt godt, selv om det er usikre punkter. Men innholdet i byen, hva folk levde av og hvordan de levde, er svært meget vanskeligere å komme nærmere, og det er dette som utgravningene i de siste 30 årene har vektlagt.
Oslos historie er lang, fra den første begynnelsen rundt 1000 til bybrannen i 1624 da byen ble flyttet og omdøpt til Christiania. Arkeologien har spilt en spesiell rolle når det gjelder begynnelsen, ved funnene av den eldste kirkegården under Clemenskirken. Her har Snorres opplysninger i kongesagaene om at Harald Hardråde grunnla Oslo måttet revideres.
